Vanlig skolegang gjaldt ikke disse barna, og det kommunale tilbudet var ennå ikke utbygget.
Noen valgte institusjon fordi de tenkte det ville være det beste. Andre opplevde det for vanskelig å sende små barn så langt bort, eller de var i tvil om storinstitusjonens kapasitet til å ta vare på barnet slik de ønsket det. På bakgrunn av økt oppmerksomhet omkring levekår for mennesker med utviklingshemming ble det i 1987 vedtatt at de store sentralinstitusjonene skulle bygges ned, og beboerne skulle flytte til hjemkommunen. Kommunene skulle tilføres ressurser, så tilbudet til mennesker med utviklingshemming kunne utbygges i brukernes hjemmemiljø, i nærheten av familien. Den enkeltes behov skulle kartlegges og tilrettelegges for.

Da denne reformen (kalt HVPU-reformen) ble gjennomført i perioden 1991 – 1995, viste det seg at hovedvekten av tilretteleggingenvar rettet mot den tredjedelen avde utviklingshemmede som bodde på institusjon. Disse ble prioritert, fordi det var en tidsfrist på gjennomføringen av reformen og nedbyggingen av institusjonene.De to tredjedelene, ca 12000, som var hjemmeboende, derav ca halvparten barn, ble ikke så automatisk omfattet av reformen. Det ble derfor et skille i levekår for de tilbakeførte og de hjemme boende. I flere kommuner strever en fortsatt med etterslep av denne forsinkelsen i tilrettelegging.
I dag bor de fleste barn med utviklingshemming hjemme hos familien like lenge som andre barn. For å gjøre dette mulig, skal kommunene bistå med forskjellige ordninger, og det kan søkes folketrygden om diverse ytelse. Utviklingen har gått fra usynliggjøring av mennesker med utviklingshemming, til synliggjøring og integrering. Les mer om integrering og inkludering her
Mens en tidligere ”gjemte bort” barn og voksne med utviklingshemming enten i hjemmene eller på store institusjoner, er intensjonen at de nå skal ha sin selvfølgelige plass i barnehage, på skole og i ulike andre samfunnssammenhenger.
At virkeligheten noen ganger avviker fra intensjonen, er en grunn til å fortsette arbeidet med dette.

Det pågår en debatt innad i foreldreorganisasjonene om integreringen har gått så langt at det gjør barn med utviklingshemming ensomme sammen med andre. Dette er det ulike syn på, og denne viktige samtalen vil nok fortsette.