Lovreglene skal gi grunnlag for å trekke grensen mellom den tvang som etter loven kan godtas og uakseptabel maktbruk. Etter loven er det et krav at andre løsninger skal være prøvd før bruk av tvang vurderes. Dette innebærer at kommunen har et rettslig pålegg om å unngå tvang der dette er mulig. Å videreutvikle metoder som så langt som mulig gjør bruk av tvang overflødig, er en sentral utfordring for hele fagfeltet. Spørsmålet om hva som er forsvarlig tvang er ikke et rent faglig spørsmål. Det er i høy grad et allment etisk spørsmål. Sosial- og helsedirektoratet regner med at loven og praktiseringen av den vil bidra til at fagmiljøene og forvaltningsinstansene videreutvikler fagetiske standarder.

Forskning og erfaringer knyttet til arbeidet med kapittel 6A har dokumentert at spørsmålet om bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming er nært knyttet til og må sees i sammenheng med den utviklingshemmedes livssituasjon. Den enkeltes livskvalitet har å gjøre med graden av påvirkning på eget liv, om man blir sett og forstått. Det å bli respektert og verdsatt har å gjøre med de reaksjoner og eventuelle muligheter den enkelte har til å velge, og om man blir respektert for de valgene man tar. Det har for en del utviklingshemmede vært et misforhold mellom krav som blir stilt og deres funksjonsnivå. Det kan derfor være viktig å endre fokus fra at man skal trene for å oppfylle noens krav, til å vurdere hvilken støtte vedkommende trenger for å kunne delta. Mangel på individuelle tjenester, uhensiktsmessige fellesskapsløsninger, manglende kompetanse og/eller mange tjenesteytere i personalgruppen kan lede til økt utagering, selvskading mv, som igjen kan føre til bruk av tvang og makt. Også organisering av tjenestetilbudet kan ha betydning for behovet for å bruke tvang og makt. Erfaring har vist at god ledelse og derigjennom god organisering er viktige faktorer for å redusere eller unngå utfordrende atferd. Bestemmelsen i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9 gir ikke en person med utviklingshemming krav på et vedtak om tvang, men at kommunen sørger for tjenester som er forsvarlige slik at tvang og makt kan unngås. 

Pasient- og brukerrettighetsloven trådde i kraft den 1 januar 2009. Reglene i kapittelet skal sikre nødvendig somatisk helsehjelp til pasienter som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelp. Hvor mange personer med utviklingshemming som har vedtak etter dette lovverket har man per i dag ingen informasjon om, men erfaring tilsier at det er noen.

Rundskrivet til kapittel 9 (IS-/2015) er et godt arbeidsverktøy som blant annet inneholder viktige etiske prinsipper og grunnleggende rettigheter som må tas i betraktning ved planlegging og gjennomføring av tjenester. Vi har gjengitt disse prinsippene og rettighetene fra rundskrivet i teksten under.

Du kan blant annet lese mer om forskning, eksempler og hvordan tvang oppleves på denne siden. 

Rett til selvbestemmelse
Å få bestemme over sitt eget liv er en av de viktigste forutsetningene for en positiv utvikling og identitet. Alle tiltak må utformes og gjennomføres så langt råd er i samarbeid med den det angår. Utviklingshemmingen kan for noen gjøre det vanskelig å foreta valg eller fullt ut overskue konsekvensene av forskjellige alternativer. Det er en viktig utfordring for tjenesteyterne å legge forholdene til rette slik at tjenestemottakerne så langt som mulig kan foreta valg ut fra egne forutsetninger. Videre er det viktig å ha nær kontakt med eventuell verge og pårørende slik at disse kan bistå tjenestemottakeren.

Rett til å treffe egne valg
Den enkelte må ha muligheten til å treffe egne valg, få prøve og feile. Dette gjelder selv om en slik rett resulterer i atferd eller handlinger som for omverdenen kan fortone seg som uheldig for den enkelte. Retten til å treffe valg tilsier at den enkelte gis valgmuligheter. Situasjonen må forklares på en forståelig måte, slik at vedkommende så langt råd er settes i stand til å forstå konsekvensene av valgene. Retten til å ta egne valg består så lenge det ikke oppstår en situasjon som berettiger inngripen pga. krenkelse av andre verdier.

Rett til å være seg selv
Enhver har krav på respekt og rett til å være seg selv. Dette innebærer også en rett til å være annerledes. Utforming av tjenester kan ikke ha som siktemål å gjøre enkeltpersoner like eller tilpasset en “normal” framtreden. Det må være rom for at tjenestemottakeren kan ha en avvikende atferd eller atferd som er uakseptabel for folk flest. Siktemålet må være å gi gode livsbetingelser på tjenestemottakerens egne premisser.

Rett til ikke å bli utnyttet
Enhver har rett til å benytte sine rettigheter. Tjenesteyterne må bistå i å avverge utnytting. Det kan heller ikke igangsettes opplæringstiltak som baserer seg på å begrense tilgangen på tjenestemottakerens private eiendeler eller benytte disse som belønning.

Rett til privatliv
Retten til privatliv er beskyttet av EMK. Respekt for retten til privatliv er viktig også i bolig- og tjenesteforhold med omfattende tjenesteyting og selv om tjenestemottakeren har en atferd eller et omsorgsbehov som kan gjøre det vanskelig f eks å overlate vedkommende til seg selv. Rett til forsvarlig levestandard, forsvarlig tjenestetilbud, opplæring og utdanning eller meningsfullt arbeid og aktivitetstilbud.

Det er i stor grad gitt lovregler for å beskytte disse rettighetene, f eks lovgivning om helse-, sosial-, trygde- og utdanningsrettigheter. Det vil ofte være avgjørende for en positiv utvikling av ferdigheter og selvbilde og for den respekt omgivelsene viser, at tiltakene ikke begrenses til personens mest grunnleggende behov for å overleve, men også ivaretar behovet for en meningsfull tilværelse.

Rett til fravær av tvang
Respekt for rett til selvbestemmelse og de øvrige rettighetene innebærer rett til fravær av tvang. Reduserte evner til å ivareta sine egne rettigheter innebærer ikke at bruk av tvang generelt sett blir mer legitimt. Grunnlaget for bruk av tvang må være at vernet av noen rettigheter må vike for andre, eller at fri utøvelse av egne rettigheter kan innebære alvorlig krenkelse av andre personers rettigheter eller friheter.

Rett til å benytte rettigheter
Alle har rett til å benytte sine rettigheter så langt det er mulig. Dersom tjenestemottakeren har vanskelig for fullt ut selv å ivareta sin rettigheter, må det være tjenesteapparatets ansvar å foreta nødvendig tilpasning av formelle beslutningsprosedyrer og benytte bistand fra verge/pårørende som kan hjelpe tjenestemottakeren, utvikle tjenestemottakerens ferdigheter i å ivareta egne rettigheter og forsøke å rette oppmerksomheten mot de områdene der tjenestemottakeren har evne til å ivareta rettighetene. Tjenesteyterne skal innhente bistand der dette er nødvendig, og skal ved behov henvise til andre relevante instanser for utredning, tilrettelegging og behandling.