På området Søsken i kunnskapsbanken finner du artikler som tar opp ulike sider ved å være søsken til personer med utviklingshemming og andre funksjonsnedsettelser. Området har en bred inngang til temaet og vektlegger søskenrelasjoner både i barneårene, gjennom oppveksten og i voksenalder.

Det er gjort lite forskning på søskenfeltet. Forskningen som finnes tyder på at oppveksten og livsløpet hos søsken stor sett forløper som hos befolkningen ellers, med marginale forskjeller med positivt fortegn (Tøssebro m.fl. 2012). Mange opplever at oppveksten med et søsken med utviklingshemming ikke har preget dem i negativ retning i særlig grad. Samtidig har mange allikevel erfaringer, læring og opplevelser som er uvanlig og annerledes. Flere opplever å måtte ta større ansvar og vise mer hensyn på hjemmebane enn sine jevnaldrende for å avhjelpe foreldrene i en krevende hverdag (Kittelsaa m. fl. 2011). Mange har også belastende erfaringer i oppveksten som andre ikke har. Opplevelser og erfaringer som det er viktig at foreldre og hjelpeapparatet er oppmerksomme på. Samtidig viser forskning at erfaringene også kan gi positive utslag seinere i livsløpet i form av tidlig modenhet, sterk egenkontroll og ansvarsfølelse. Blant annet gjør søsken til personer med funksjonsnedsettelser det bedre på skolen enn gjennomsnittet av befolkningen.        

Det er mange faktorer som spiller inn på hvordan søsken mestrer tilværelsen med en bror eller søster med utviklingshemming. Faktorer som på forskjellige måter påvirker og former den enkeltes personlighet. En spesielt viktig faktor i søskens mestring er hvordan foreldrene mestrer situasjonen. Mange foreldre bekymrer seg for om de klarer å gi søsken nok tid og oppmerksomhet, og kan oppleve å ha dårlig samvittighet fordi mesteparten av tiden går med til følge opp barnet med utviklingshemming. Samtidig viser forskning at de fleste foreldre klarer å balansere dette fint (Tøssebro m.fl. 2012). Søsken selv er positive og opplever å ha et tettere forhold til sine foreldre enn jevnaldrende. Mange utviser også sterk solidaritet med sine foreldre og søskenet med utviklingshemming.     

De aller fleste familier med barn med utviklingshemming vil i løpet av barnets oppvekst ha behov for hjelp og støtte fra hjelpeapparatet. Hvor mye hjelp familiene trenger knytter seg til funksjonsnedsettelsens art og alvorlighetsgrad, og hvilken belastning foreldre opplever at omsorgsarbeidet innebærer for dem (Tøssebro & Wendelborg 2014). Hjelpeapparatets tiltak er ofte rettet mot foreldrene gjennom ulike pårørendestøttende tjenester, men tjenestene har også et ansvar for å tilby søsken oppfølging hvis det er behov for det. Kommunene er lovpålagt å tilby pårørendestøttende tjenester til pårørende med «særlig tyngende omsorgsarbeid» (Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6). Dette kan bidra til at foreldrene får frigjort tid til å samle krefter, tilbringe tid sammen med og følge opp søsken.