I møte med personer med kognitivt støttebehov, som for eksempel ved utviklingshemming, er det en faglig oppgave å gi støtte til at også dette aspektet ved livet kan utvikles og leves i samsvar med den enkeltes ønsker, vilje og behov. Den enkelte person som mottar tjenester må spørres ved hjelp av en egnet kommunikasjonsform, og supplerende informasjon kan i noen tilfeller innhentes fra nærpersoner og pårørende. Ifølge Helsedirektoratets veileder Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming skal kommunen legge til rette for at personer med utviklingshemming kan delta i fritidsaktiviteter, inkludert tros- og livssynssamfunn (Helsedirektoratet, 2021). Religiøs deltakelse kan utfordre tjenesteytere både fordi personer som bor i samme bolig ofte har ulike ønsker for religiøs praksis, og fordi turnusordninger og muligheten til å delta på denne formen for aktivitet, for eksempel gudstjeneste eller fredagsbønn, kan kreve støtte for å muliggjøre deltakelsen.Den største religionen i Norge, kristendommen, har en ambivalent historie når det gjelder synet på personer med kognitiv funksjonsnedsettelse som utviklingshemming. For eksempel var Luther negativ til å anerkjenne barn med kognitiv funksjonsnedsettelse som likeverdige med andre barn (Lid, 2025). Samtidig er det også flere eksempler på at kristne diakonale organisasjoner har vært viktige for å styrke menneskeverdet for denne gruppen. For eksempel ble flere institusjoner for funksjonshemmede etablert med støtte av kirken og diakonale organisasjoner, for eksempel Trastad gård utenfor Harstad, Nærlandsheimen på Nærbø og Hjemmet for døve på Nordstrand i Oslo og i Andebu i Vestfold.Tro og livssyn sett i forhold til mennesker med utviklingshemming har en forholdsvis kort historie i Norge. Det var vanlig å anta at mennesker med utviklingshemming ikke kunne ha en tro eller være troende. Den som ikke var i stand til å ta imot kunnskap om troen, kunne heller ikke tro. Dermed ble mennesker med utviklingshemming ikke konfirmert, heller ikke i perioden frem til 1912, da kirkelig konfirmasjon var obligatorisk i Norge. På sentralinstitusjonene som ble etablert som en oppfølging av lov om åndsvakeomsorgen, som trådte i kraft i 1950, skjedde det derimot en forandring. Det ble nå lagt til rette for religiøs praksis for beboerne i form av søndagsskole og gudstjeneste. Mange av dem som bodde på sentralinstitusjonen og diakonale institusjoner levde et aktivt trosliv. Da ansvarsreformen kom på nittitallet og mennesker med utviklingshemming ble tilbakeført til sine hjemkommuner, skulle disse borgerne delta i de lokale aktivitetene slik det vanligvis er i lokalsamfunnet. Heri også deltakelsen i sitt tros- eller livssynsamfunn, som ordinært medlem av for eksempel en kirke, Frelsesarmeen eller en moske. Denne reformen er bakgrunnen for et inkluderingsarbeid som er blitt igangsatt av både kirken og andre religiøse organisasjoner.

Historisk bakgrunn
Abnormeskoleloven fra 1881 ga rett til opplæring til døve, blinde og åndssvake (personer med utviklingshemming). Private og diakonale organisasjoner, som Hjemmet for Døve, var motivert av en filantropisk tilnærming til funksjonshemmede og fulgte opp den nye loven ved å tilby trosopplæring til personer som tilhørte disse gruppene. Som nevnt ovenfor var personer med kognitiv funksjonsnedsettelse, som for eksempel utviklingshemming, ekskludert fra trosopplæring og dermed også fra konfirmasjon. Hjemmet for døve, som ble etablert i 1896, ga trosopplæring til døve og døvblinde med funksjonsnedsettelse.

Institusjonene som ble etablert i etterkant av lov om åndsvakeomsorgen, som trådte i kraft i 1950, hadde både prest og lege tilknyttet. Beboerne fikk dermed sin kirkelige oppfølging innenfor rammen av institusjonene. Da sentralinstitusjonene ble nedlagt i forbindelse med HVPU-reformen, etablerte kirken en stillingskategori som «inkluderingsprest» eller «spesialprest» for å følge opp personer med utviklingshemming i lokalsamfunnene. De fleste bispedømmene har en inkluderingsrådgiver eller en inkluderingsprest som har ansvar for å etablere tilrettelagte fellesskap i Den norske kirke (Kirkerådet, u.å.).

Å få et barn med funksjonsnedsettelser blir i flere religioner sett på som en straff fra Gud, og derfor er det stigmatiserende både for familien og for barnet. Barna har blitt gjemt bort eller sendt bort, og familien har skammet seg. Vi finner eksempler på slike holdninger i de fleste store religioner også i dag. For å motvirke disse stigmatiserende holdningene har organisasjonen Abloom (Abloom), etablert av Fahrida S. Nabaggala, skrevet en felleserklæring for alle religioner og livssyn som slår fast at funksjonshemming ikke er guds straff. På denne måten ønsker organisasjonen å bekjempe tabuer og stigmatisering gjennom kunnskap, anerkjennelse og et inkluderende fellesskap.

Kristen teologi
Kristen teologi har i liten grad interessert seg for variasjoner i funksjonsevne og funksjonsnedsettelse som menneskelige vilkår. Det finnes unntak. Et av disse er Kirkefaderen Augustin (354-430) skriver:

«Vi kristne [skal] holde fast ved at ethvert menneske som fødes – det vil si ethvert vesen som har fornuft, men er dødelig – stammer fra Adam, det første mennesket. Det gjelder uansett hvor uvanlig vi synes et menneske er – av kroppsbygning, hudfarge, i bevegelse, stemme, og samme hvilke evner, særpreg og kvaliteter det har.

For Gud har skapt alle, og han vet best hvor og når han har skapt og vil skape noe.

I sin visdom vever han sammen delene, både likheter og ulikheter, til en vakker helhet. Men vi som ikke har evnen til å se det hele, tar anstøt av deler vi synes er vanskapte, vi vet nemlig ikke hvordan de hører sammen med resten.

Skaperen gjør ikke feil: «Vi vet ikke engang hvorfor Gud gjorde tilfeller som disse! …. Gud [vet] hva han gjør, og ingen har rett til å bebreide ham for hans verk.» 
                                                                          Augustin, Om Guds stad bok 16, 8

Her gjør Augustin to viktige ting. Først slår han fast teologisk at alle som fødes, er skapt av Gud, og at Gud, i sin visdom, ser hvordan alle er en del av den samme vakre helheten. Mennesket kan ta anstøt av det som anses som vanskapt, men for Gud er skapningen fullkommen og vakker. Samtidig etablerer Augustin også en kile inn i denne helheten ved å bruke ordene «fornuft» og «ethvert vesen som har fornuft». Forestillingen om menneskets fornuft har ført til en teologisk begrunnet ekskludering av dem som ikke ble regnet som mennesker med evne til fornuft, et syn som også Martin Luther forfektet (Lid, 2025, s. 62-63). Kirken må forholde seg til begge disse aspektene. Alle mennesker er skapt og villet av Gud, og vi er alle skapt i Guds bilde. Samtidig er det både teologisk og kirkehistorisk en ekskludering av personer med kognitiv funksjonsnedsettelse som hverken teologien eller kirken har tatt tilstrekkelig tak i. Det er derfor nødvendig med et kritisk tekstarbeid for å utfordre synet på at fornuft er en forutsetning for å høre til det menneskelige fellesskapet. Dette synet har fått alvorlige konsekvenser for mange som lever med funksjonsnedsettelse, og særlig for personer med kognitiv funksjonsnedsettelse, som utviklingshemming.

Kirkens verdensråd - Gaven å være til samt også en kirke av alle for alle
Kirkenes verdensråd, som er et felleskirkelig kristent fellesskap med mer enn 340 kirkesamfunn, har i to fellesdokumenter behandlet temaet funksjonshemming. Første gang var i 2003 i dokumentet «A Church of and for all», som fremmet visjonen om en inkluderende kristen kirke. FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som ble vedtatt i 2006, var en viktig inspirasjonskilde for det neste fellesdokumentet fra Kirkenes verdensråd, Gaven å være til. I dette dokumentet behandles og tilbakevises også forestillingen om at funksjonsnedsettelse er Guds straff.  Flere andre kontroversielle temaer, som ufrivillig bønn om helbredelse og selektiv abort, behandles også i dette dokumentet. Målet er å fremme en inkluderende kirke som ønsker personer med alle former for funksjonsnedsettelse velkommen, og som arbeider for å skape trygge rom og motvirke diskriminering.

De forskjellige tros- og livssynssamfunnene har ulike praksiser for hvordan en skal leve med sin tro eller sitt livssyn i hverdagen. Dette legger føringer for hvordan en innretter livet, om etikk og om trospraksis som lesning av hellige skrifter, bønn, lovprisning, ritualer, fellesskap osv. For å kunne gi personer med utviklingshemming bistand i deres trospraksis må tjenesteyterne derfor ha kunnskap om tjenestemottakers tro eller livssyn. Å forholde seg til tjenestemottakers tro og livssyn med respekt, og legge til rette for fri tros- og livssynsutøvelse, hører med til forsvarlig tjenesteyting. Dokumentet har vist seg verdifullt for en profesjonsetikk som styrker menneskeverdet til personer, barn, unge og voksne med alvorlig utviklingshemming (Gjermestad, 2020).

Diakoni
Diakoni er kirkens sosialtjeneste. Historisk sett har diakonale institusjoner utført et viktig arbeid for personer med funksjonsnedsettelse. En av disse er stiftelsen Signo, som tidligere het Hjemmet for døve, og som siden 1898 har jobbet for døve og døvblinde med funksjonsnedsettelse, inkludert kognitiv funksjonsnedsettelse. Et annet eksempel er Diakoniforbundet, som etablerte Nærlandsheimen på Nærbø. Det er imidlertid et spørsmål om diakonalt arbeid bidrar til å fremme likeverdige muligheter for å delta i lokalsamfunnenes religiøse praksiser, eller om det bidrar til å etablere segregerte fellesskap i form av tilrettelagte grupper og tilrettelagt arbeid.

Religionsfrihet
I dag har personer med utviklingshemming og kognitivt støttebehov, som alle andre, rett til religionsfrihet og til å delta i religiøse fellesskap eller la være etter eget ønske. Dette stiller krav til både dem som yter tjenester og støtte, og til lokale menigheter innenfor alle konfesjoner.  CRPD skriver ikke eksplisitt om tro og livssyn, men artikkel 30 omhandler deltakelse i kultur, sport og fritidsliv. For de som har støttebehov og bor i boliger med tjenester, er det viktig å ha tilgang til støtte til religiøs deltakelse. Her er det nødvendig med individuell tilrettelegging fordi de som bor i samme bofelleskap ofte ikke tilhører samme trosretning. Det er en del av tjenesteyteres arbeidsoppgaver å støtte mulighetene for religiøs deltakelse (Helsedirektoratet, 2021). Forskning viser at ikke alle er like godt forberedt på å tilrettelegge for religiøs deltakelse (Lukash, 2020).

Tro og livssyn kan være en del av den profesjonelle praksisen når ansatte bistår personer som ønsker å delta i religiøse handlinger. Et praktisk spørsmål kan oppstå når en ansatt følger en person fram til nattverd uten selv å ønske å motta nattverd eller velsignelse. Enkelte steder brukes et tegn, som å legge høyre hånd på venstre skulder, for å vise at man ikke ønsker nattverd. Dette kan imidlertid oppfattes som et ønske om velsignelse, eller som at personen tilhører et annet kirke- eller trossamfunn. Ansatte som følger personer til nattverd, bør derfor ha mulighet til å tydelig kommunisere at de er til stede som ledsagere eller assistenter. Dersom ledsageren selv er medlem av kirken og ønsker å delta, vil det ofte være naturlig at vedkommende også mottar nattverd. Kirken bør gi tydelig informasjon om hvordan slike situasjoner håndteres. Dette kan bidra til at personer som trenger assistanse får reell tilgang til nattverden og andre sakramenter på lik linje med andre medlemmer.

Kirkerådet etablerte i 2023 Råd for personer med funksjonsnedsettelse. Rådet er et rådgivende organ for sentrale kirkelige organer og møtes tre ganger i året. Kirken har hatt flere strategier for å inkludere personer med kognitivt støttebehov i kirken, som for eksempel uttalelsen fra Kirkerådet i 2009 «Likeverd, inkludering og fellesskap». Målet er å legge til rette for at personer med utviklingshemming får tilknytning til sin lokale menighet. En annen innramming for kirkens inkluderingsarbeid er «HEL-arbeidet», som har arrangert konferanser hvert annet år de siste årtiene.

Segregerte eller tilrettelagte praksiser?
Tros- og livssynspraksiser utfoldes ofte i lokalmiljøet og i sivilsamfunnet, altså i nabolag og organisert av frivillige og ideelle organisasjoner, i form av frivillig arbeid. Den norske politikken på området, som gir tros- og livssynssamfunn forholdsvis generøs støtte etter medlemstall, fører til at både Den norske kirke og flere andre tros- og livssynssamfunn har ansatt religiøse og/eller administrative ledere. Disse kan derfor også følge opp muligheter for deltakelse ved å tilrettelegge for likeverdig deltakelse. Det har imidlertid vært liten interesse for både universell utforming og individuell tilrettelegging frem til de siste årene, da vi kan se en endring.

Et eksempel på tros- og livssynspraksis i et lokalsamfunn er speidergruppa De Makalause, som holder til i Brønnøysund. Brønnøysund er en vertskommune. Før HVPU-reformen bodde mange personer med utviklingshemming på en stor institusjon i kommunen. Da ansvaret for tjenestene ble flyttet fra staten til kommunene, ble mange boende i Brønnøysund, men flyttet til egne boliger i stedet for å bo på institusjon.

For mange er det å praktisere tro og livssyn en del av livets åndelige dimensjon; for andre kan det handle om sosiale fellesskap og tilhørighet i lokalsamfunnet. Det sosiale aspektet, som også omfatter tilhørighet, er derfor viktig i religiøs praksis.

En åndelig eller eksistensiell dimensjon kan være en del av helhetssynet på mennesket, sammen med de fysiske, psykiske, sosiale og kulturelle sidene. Vi er også eksistensielle og forholder oss til livets eksistensielle og åndelige dimensjoner i større eller mindre grad. Deltakelse i religiøse samfunn og praksiser kan være en sosial materialisering av den eksistensielle dimensjonen.

Ressurser i religion
Å tilhøre et tros- og livssynsfelleskap er også en viktig ressurs for tilknytning og fellesskap. Religiøst medborgerskap. I kristendommen: Imago Dei og Imago Trinitatis. Den treenige Gud. Dette er forestillingen om at alle mennesker er skapt i den treenige Guds bilde og at alle mennesker av denne grunn er likeverdige. Sett fra perspektivet til personer med utviklingshemming og kognitivt støttebehov, og deres pårørende og støttepersoner, er dette en viktig bekreftelse på å være skapt og villet av Gud. Samtidig kan det også være en utfordring å romme menneskelig mangfold slik det kommer til uttrykk. I den første skapelsesberetningen sier Gud at det skapte er godt, slik det er skapt. Dette betyr jo ikke at alle mennesker til alle tider og i alle situasjoner opplever livet som godt, men det betyr at vi mennesker, slik vi er skapt, er skapt i den treenige Guds bilde. Denne kristne trossetningen og læren er en viktig ressurs for likeverd og religiøst medborgerskap og kan utforskes i større grad fra et funksjonshindringsperspektiv. Et eksempel er utforsking av forutsetning for religiøst medborgerskap og religionsfrihet i Norge og Slovakia, motivert av CRPD (Lukash & Chalachanová, 2023).

Konkrete eksempel
Til slutt vil jeg kort beskrive noen konkrete eksempler på inkluderende praksiser. Det er etter hvert flere. Dette er et lite utvalg som tematiserer både tilrettelagte tilbud og tilpasning i en allmenn praksis.

 ASK i kirken: Påskevandring, Kråkerøy menighet
Kråkerøy menighet i Fredrikstad har i flere år brukt alternativ og supplerende kommunikasjon i sin forkynnelse og formidling (Holm og Fresjarå, 2026). Menigheten har i mange år invitert barnehager og skoler til en ikke-forkynnende påskevandring. Menigheten samarbeider med flere for å styrke arbeidet med inkludering i kirkens praksis. Blant annet gir menigheten en innføring i CRPD og menneskerettighetsforståelse og involverer personer med funksjonsnedsettelser. Dette arbeidet skjer innenfor rammen av et prosjekt. Et av målene med prosjektet er å styrke deltakelse og tilhørighet. Kirken har flere inkluderingsprester og rådgivere i bispedømmene. Flere av disse arbeider også med bruk av ASK i gudstjenesten og i tilrettelagte gudstjenester.

Speidergruppen De Makaluse i Brønnøysund
Makalause i Brønnøysund er både en speidergruppe i Kristelig Forening for Unge Menn (KFUM) og Kristelig Forening for Unge Kvinner (KFUK) og et kor. Speidergruppen er et tilrettelagt tilbud om speiding med vekt på fellesskap, lek og deltakelse på speiderleir sammen med andre KFUM- og KFUK-speidere. Gruppen hadde 25 års jubileum i 2023, da ble også en film om gruppen lansert i en forhåndspremiere på Colosseum i Oslo.  Filmen er regissert av Kathrine Haugen og viser speidergruppen hjemme i Brønnøysund og på speiderleir. Filmen er tilgjengelig gjennom Kirkerådets ressursbibliotek. Medlemmer i de Makalause deltar jevnlig ved gudstjenestene i Brønnøy kirke og praktiserer inkludering i hverdagen i stedet for tilrettelagte gudstjenester. I tillegg har det vært praksis for å gjennomføre såkalte Makalause messer hvor medlemmer i gruppen bidrar mer aktivt med å planlegge og delta i hele gudstjenesten, også i prekenen.

Abloom
Stiftelsen Abloom, som er nevnt tidligere i artikkelen, driver aktivt informasjonsarbeid i ulike religiøse menigheter for å skape holdningsendringer innad i menighetene og i lokalmiljøene. Abloom, som er engelsk og betyr blomstrende, ble stiftet i 2012 av Faridah S. Nabaggala. Abloom arbeider for å bryte tabuer og skam knyttet til funksjonsnedsettelse, og for å øke kunnskap om tilrettelegging og deltakelse på like vilkår. Stiftelsen har vist at det finnes negative holdninger til personer med funksjonsnedsettelser i de fleste religiøse tros- og livssynsamfunn og at disse holdningene motarbeides ved økt kunnskap og deltakelse.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge (STL) arbeider for et livssynsåpent samfunn, som betyr at tro og livssyn har en plass i menneskers hverdagsliv, og dermed også i hverdagslivet til personer med utviklingshemming som mottar tjenester. STL har etablert lokalt baserte dialoggrupper for å støtte dialogarbeid. STL (2026) har samarbeidet med Norsk forbund for utviklingshemmede, Kirkerådet, K-stud og Studieforbundet Funkis for å utvikle en veileder om trosfrihet og hvordan man kan benytte den. Heftet er publisert på STL sine hjemmesider.