Helsedirektoratet utga den nasjonale veilederen, Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming i 2021, på bakgrunn av tilsyn og utredninger som viste utfordringer og mangler i helse- og omsorgstjenestene til personer med utviklingshemming (Helsetilsynet, 2017; NOU 2016: 17). Veilederen bygger på menneskerettigheter og har som mål å redusere ulikhet, styrke tjenestene og sikre at personer med utviklingshemming får den omsorgen og de rettighetene de har krav på. I denne artikkelen presenteres funn fra en studie av hvordan kommuner har arbeidet med å implementere veilederen og hvilke erfaringer de har gjort seg i prosessen. Funnene viser at kommunene trengte en mer strukturert og kunnskapsbasert måte å jobbe på for å kunne sikre god kvalitet og likeverdige tjenestene, uavhengig av hvor i landet man bor.
Kort om veilederen
Veilederen er utviklet med innspill fra brukere av helse- og omsorgstjenester, familier, fagpersoner og organisasjoner, og den legger særlig vekt på personsentrerte og etisk forsvarlige tjenester. Den gir konkrete anbefalinger innen syv områder: samarbeid og kompetanse; personsentrerte og individuelt tilrettelagte tjenester; livsfaser og overganger; habilitering og bistand i dagliglivet; helseoppfølging; samarbeid med familie, pårørende og verge; samt dokumentasjon og taushetsplikt (Helsedirektoratet 2021). Nasjonale veiledere er ikke juridisk bindende, men de samler gjeldende regelverk og gir et normativt rammeverk som både kan støtte kommunenes praksis og brukes i statlig tilsyn (Helsedirektoratet 2019). Veilederen skal dermed fungere som et verktøy som hjelper kommunene å innfri eksisterende lovkrav og faglige anbefalinger.
Undersøkelse om kommunenes bruk av veilederen
Vi vet lite om hvordan veilederen forstås og brukes i tjenestene. På bakgrunn av dette ønsket vi å undersøke hvilke erfaringer helse- og omsorgstjenestene har med å bruke veilederen. .
Vi gjennomførte derfor en undersøkelse, der vi benyttet fokusgruppediskusjoner med til sammen 39 deltakere fra 13 kommuner. Deltakerne representerte tre ulike nivåer i tjenestene:
En artikkel basert på studien ble publisert i tidsskriftet, Scandinavian Journal of Disability Research, januar 2026.
Resultater
Når vi analyserte datamaterialet fra fokusgruppediskusjonene, så vi tydelige mønstre av hvordan ledere og ansatte opplevde og brukte veilederen. Funnene har vi delt inn i tre hovedtemaer: a) Varierende kjennskap til den nasjonale veilederen, b) Positiv holdning til veilederen og c) Få spor av systematisk implementering.
a) Varierende kjennskap til den nasjonale veilederen
Undersøkelsen viser at kjennskapen til den nasjonale veilederen varierte mellom ulike grupper ansatte og ledere. Alle virksomhetsledere og nesten alle avdelingsledere kjente til veilederen, men flere ansatte var usikre på om de hadde hørt om den. Det fantes likevel unntak: noen få ansatte hadde god kunnskap fordi de deltok i faglige nettverk, som CRPD‑nettverk, der veilederen ble gjennomgått grundig.
Informantene ble kjent med veilederen gjennom informasjon fra statlige aktører, samarbeid med USHT, interne møter, nettsider eller sosiale medier. I noen kommuner var det først etter tilsyn fra statsforvalteren eller gjennom denne studien at deltakerne satte seg inn i innholdet.
Flere ansatte og ledere beskrev at de jobbet med temaer som står i veilederen, som selvbestemmelse, helseoppfølging og samarbeid med pårørende, men uten å koble dette direkte til veilederen. I noen få kommuner valgte ledere og ansatte å prioritere metoder som Positiv atferdsstøtte (PAS) framfor å bruke veilederen aktivt, selv om veilederen fortsatt ble sett på som et overordnet verdigrunnlag (stemmer det? uklart slik det stod – men jeg er også usikker på om det jeg har omskrevet stemmer helt?).
b) Positiv holdning til veilederen
Selv om kjennskapen til veilederen varierte, var holdningene til den gjennomgående positiv. Både ledere og ansatte opplevde veilederen som et nyttig hjelpemiddel som kan gi retning, sikre kvalitet og støtte arbeidet i tjenestene. Flere beskrev den som et «verktøy», en «referanse» og et «styringsdokument» som gjør det enklere å jobbe faglig og systematisk.
En av avdelingslederne trakk spesielt fram at veilederen dekker hele livsløpet, fra barndom til alderdom, og at den derfor gir et godt grunnlag for kvalitet i tjenestene. Også ansatte ute i tjenestene oppdaget at veilederen kunne være et praktisk arbeidsverktøy når de først ble kjent med den, og flere uttrykte et ønske om å bruke den mer aktivt i hverdagen.
Deltakerne mente at veilederen er lett å bruke fordi den er oversiktlig og delt inn i tydelige kapitler, noe som gjør det enkelt å slå opp når man står i konkrete situasjoner. De fremhevet også at det er viktig å ha en veileder som er laget spesielt for tjenester til personer med utviklingshemming. Flere uttrykte bekymring for at denne brukergruppen ofte blir nedprioritert i kommunale tjenester, og at veilederen derfor er et nødvendig bidrag, men langt fra nok i seg selv. Ifølge flere informanter trengs det også mer engasjement, kunnskap og tydelige stemmer for å løfte feltet.
Det var bare noen få som kom med kritiske innspill om veilederen. Ett eksempel handlet om faren for at veilederen kan bli oppfattet som for rigid, spesielt innen temaer som kosthold.
c) Få spor av systematisk implementering
Selv om mange opplevde veilederen som et godt og nyttig verktøy, viste undersøkelsen at svært få kommuner hadde klart å jobbe systematisk med å ta den i bruk. Samlet sett fremsto implementeringen som løs og lite systematisk, og i stor grad avhengig av enkeltpersoners initiativ snarere enn etablerte strukturer.
Flere beskrev at veilederen var lagt ut på ulike plattformer, nevnt i møter eller sendt ut på e‑post – men at det i praksis var opp til hver enkelt ansatt å lese og følge den. Mange ansatte opplevde at de ikke hadde tid til dette i arbeidshverdagen. Ledere, spesielt avdelingsledere, fortalte at de gjerne ville jobbe mer med implementering, men at arbeidspress, bemanningsutfordringer og andre praktiske oppgaver gjorde det vanskelig. Flere ledere pekte også på at veilederen ble lansert under pandemien, noe som ytterligere svekket muligheten for en planlagt og koordinert innføring.
Et sentralt funn var at veilederen manglet tydelig forankring på kommunenivå. I flere kommuner hadde man så vidt begynt å forankre, mens andre hadde kommet lenger – for eksempel ved å etablere arbeidsgrupper eller knytte veilederen til kommunens kvalitetsarbeid. Der slikt arbeid var satt i gang, så man mer struktur, mer planlagte møter og tydelige rutiner for å jobbe med og gjennom innholdet.
Drøfting og konklusjon – kort oppsummert
Studien viser at selv om veilederen blir sett på som nyttig og viktig, har den i liten grad blitt tatt i bruk på en systematisk måte i kommunene. Det betyr at intensjonene bak veilederen – bedre kvalitet, mer likeverdige tjenester og styrking av rettigheter – bare delvis blir realisert. Manglende tid, ressurser, kapasitet og uklare forventninger bidrar til at implementeringen stopper opp.
Samtidig viser funnene at det er mulig å få det til. Kommunene som tar veilederen i bruk, deler tre kjennetegn:
Veilederen har stort potensial som faglig og kvalitetsmessig støtte for kommunene, men krever tydelig forankring, tid, planlagte prosesser og engasjerte ansatte for å gi reell effekt i tjenestene. Uten dette blir implementeringen løs og tilfeldig, og forskjellene mellom kommuner vil fortsette.
Hva kjennetegner kommunene som tar veilederen i bruk?
Selv om de fleste kommuner strevde med å ta veilederen i bruk, viste studien at noen klarte å jobbe systematisk med den. Dette er nyttig for andre kommuner og derfor velger vi å løfte frem hva som kjennetegner dette arbeidet. Disse erfaringene kan gi inspirasjon og konkrete ideer til hvordan implementeringsarbeidet kan styrkes i praksis.
De jobbet systematisk og planmessig over tid og hadde:
Forankret arbeidet i ledelsen – og i kommunens kvalitetssystem
De hadde engasjerte ledere og ansatte som fungerte som “drivere”
Et tydelig funn i artikkelen er at personlig engasjement og faglig driv hos enkeltpersoner spilte en stor rolle. Dette viser seg gjennom:
De brukte veilederen i det daglige arbeidet
Kommunene som lykkes brukte veilederen aktivt og konkret i hverdagen, blant annet ved å:
De skapte rom for kompetanse, erfaringsdeling og faglig utvikling
Selv om kapasiteten var begrenset, fant disse kommunene løsninger ved å:
Lenker:
----------------------------
Illustrasjon: Aleksander Bro Arntsen
Barøy, Linda, Oddvar Førland, Sølvi Linde, Siv Bjønnum, Anita Gjermestad, and Aud Elisabeth Witsø. 2026. “Variable and Vague Implementation: A Qualitative Study on Municipalities’ Use of the National Guide for Services for Individuals with Intellectual Disabilities in Norway.” Scandinavian Journal of Disability Research 28(1): 28–42. DOI: https://doi. org/10.16993/sjdr.1338
Med egen bruker kan du lagre artikler, lage leselister, sette opp veilednings- og opplæringsmapper som du kan dele med andre på «min side».
