Eksempler på sykdommer som hører til nevrologien er: Hjerneslag (hjerneinfarkter, hjerneblødninger og TIA (på folkemunne kalt ”hjernedrypp”), epilepsi, parkinsons sykdom, demenssykdommer, hodepinesykdommer, multippel sklerose (MS), cerebral parese, autisme, søvnsykdommer, svimmelhet, infeksjoner i nervesystemet, hjernesvulster, ryggmargsbrokk, Amyotrofisk Lateral Sklerose (ALS), Huntingtons sykdom, Tourette Syndrom, nevropatier (sykdommer i en eller flere perifere nerver), isjias, nakke-armsmerter, restless legs, gangforstyrrelser, Hydrocephalus (”vannhodesykdommer”), Myastenia gravis og smertetilstander i nervesystemet.

Hva gjør en nevrolog?
En nevrolog er en lege som er spesialist i å diagnostisere og behandle sykdommer i hjernen og det øvrige nervesystem. De fleste nevrologer i Norge arbeider på nevrologiske avdelinger på sykehus, både med inneliggende pasienter, det vil si pasienter som er så syke at de trenger å ligge på sykehuset, og med polikliniske pasienter.

Det finnes minst en nevrologisk avdeling i alle landets fylker, med unntak av Finnmark.

Noen nevrologer arbeider i privatpraksis utenfor sykehus. Enkelte nevrologer driver også med forskning på hjernens og det øvrige nervesystems sykdommer.

Det finnes også nevrologer som arbeider i habiliteringstjenesten, og på ulike rehabiliteringsinstitusjoner rundt om i landet.

I Norge arbeider de fleste nevrologer kun med voksne pasienter, mens sykdommer i nervesystemet hos barn diagnostiseres og behandles av barneleger med spesialkompetanse i barnenevrologi. En nevrolog arbeider som regel ikke med å operere i hjernen og resten av nervesystemet, det er det nevrokirurger som gjør.

Psykiske lidelser er ikke en del av nevrologien, det er det psykiatere som tar seg av.

Hvordan kan jeg komme til undersøkelse hos en nevrolog?
For å bli undersøkt hos en nevrolog i den offentlige helsetjenesten må du ha henvisning fra en lege (almennpraktiserende lege eller annen legespesialist). Ventetiden varierer avhengig av hva henvisningen gjelder. Det er også variasjoner i ventetiden fra fylke til fylke.

For å bli undersøkt hos en privatpraktiserende nevrolog må du som regel også ha henvisning fra lege, men ventetiden kan ofte være kortere enn hos de offentlige poliklinikkene.

Noen av de private spesialistsenterene har også tilknyttet nevrolog.

Hva er en nevrologisk undersøkelse?
Det menneskelige nervesystem er et uhyre komplekst nettverk av nervefibre som finnes overalt i kroppen. Nervesystemets funksjon er svært sammensatt og også til dels ufullstendig kjent. Selv de aller mest moderne laboratorieanalyser, og de kraftigste maskinene for billedfremstilling av menneskekroppen, er ofte ikke i stand til å gi god nok informasjon om skader og sykdom i nervesystemet.

Den nevrologiske undersøkelse er en systematisk gjennomgang av hele nervesystemetved hjelp av samtale og enkle hjelpemidler som reflekshammer, sikkerhetsnål, bomullsdott og stemmegaffel.

Formålet med den nevrologiske undersøkelse er å kartlegge hvorvidt det er tegn til skade eller dysfunksjon (unormal funksjon) i det perifere eller det sentrale nervesystem (se over), og å kartlegge hvor i nervesystemet skaden eller dysfunksjonen sitter. Sykehistorien (anamnesen) er svært viktig i dette arbeidet, og nevrologen bruker gjerne lang tid på å samtale med pasienten for å ha et best mulig grunnlag for å stille diagnosen. Av og til kan det også være nødvendig og innhente opplysninger fra pårørende eller andre som kjenner pasienten godt. Dette kan bl.a. være tilfelle dersom pasienten har hatt anfall med bevisthetstap(for eksempel ved epilepsi) hvor pasienten selv ikke er i stand til eller ikke kan gjøre rede for sin sykehistorie.

Selve den kliniske undersøkelsen følger et systematisk mønster. Hvilke typer undersøkelser som gjøres vil være avhengig av problemstillingen og de opplysninger som er fremkommet under den innledende samtalen.

I en fullstendig nevrologisk undersøkelse gjennomgås deretter systematisk mental status, de 12 parene hjernenerver (som bla. innebærer undersøkelse av syn, hørsel ), undersøkelse av hode, hals og nakke, tale, generell bevegelsesevne, muskelstyrke, hurtighet og presisjon av bevegelse, balanse og koordinasjon, sensibilitet (berøringssans, smerte- og temeratursans), reflekser, gange og ulike tester for lillehjernefunksjon.

En generell kroppslig undersøkelse med måling av blodtrykk og puls, undersøkelse av munnhule, hjerte, lunger og bukorganer inngår også i en fullstendig nevrologisk undersøkelse.

I tillegg til den kliniske undersøkelsen vil nevrologen av og til også benytte seg av ulike billedteknikker som CT (computertomografi) og MR (Magnetresonanstomografi), ultralydundersøkelse av blodårene på halsen og i hjernen, EEG (elektroencefalografi, måling av den elektriske aktiviteten i hjernen). Måling av nerveledningshastighet(nevrografi) og måling av elektrisk aktivitet i muskualtur (EMG-elektromyografi), ulike tester for mental, motorisk og sensorisk funksjon, blodprøver, spinalpunksjon (”ryggmargsvæskeprøve”) og genetiske analyser i blod.

I tillegg finnes det en lang rekke andre spesialundersøkelser og billedteknikker.

Psykisk utviklingshemming
Utviklingshemming er en av de hyppigst forekommende nevrologiske funksjonshemninger hos barn og ungdom.

Det er viktig å få en forklaring på pasientens symptomer både med hensyn til muligheter forbehandling, prognose og evt. genetisk veiledning. Det er dessuten ofte lettere å få hjelp fra behandlingsapparatet når det foreligger en spesifikk diagnose.

Utviklingshemming kan ledsages av medfødte misdannelser og nevrologiske symptomer som epilepsi, cerebral parese, autisme og atferdsforstyrrelser. Disse symptomene kan være så fremtredende at tilstanden oppdages tidlig slik at medisinske og pedagogiske hjelpetiltak blir satt raskt i gang.

Lett grad av utviklingshemming uten ledsagende symptomer kan av og til gå upåaktet til tenårene og kan misoppfattes som spesifikke lærevansker.

Forekomsten av utviklingshemming varierer mellom ca. 6 – 14 per 1000 (avhengig av testmetode og hvilken befolkning(populasjon) som er undersøkt).

Utviklingshemming er omtrent dobbelt så hyppig hos gutter som hos jenter.

Årsaken til den økte forekomsten hos gutter er ikke helt klarlagt, men man regner med at ca. 20-30 % skyldes såkalt X-bundne nevrologiske sykdommer og syndromer. (Gutter har et X-kromosom og et Y-kromosom i alle sine celler, mens jenter har 2 X-kromosomer i alle sine celler)

Den vanligste formen for arvelig utviklingshemmning er fragilt X-syndrom (skyldes en fullmutasjon i det såkalte FMRI-genet).

Fragilt X-syndrom finnes hos ca. 1 per 4000 – 7500 gutter.

Fragilt X-syndrom utgjør ca. 2 % av utviklingshemmede gutter.

Down syndrom: Årlig fødes det i Norge mer enn 70 barn med denne funksjonshemningen.

Utviklingshemming – noen definisjoner
IQ- Intelligenskvotient bedømmes ut fra tester som standariseres i en befolkning, slik at gjennomsnittet angis som 100 med et såkalt standardavvik(SD) på 15.

Psykisk utviklingshemming defineres gjerne som IQ (intelligenskvotient) < 70 (< - 2 SD).

Man deler som regel inn i 4 ulike grader av utviklingshemming:

Gradering av psykisk utviklingshemming

Individuelle IQ-tester er gjerne standarisert for særskilte aldersgrupper, helst for barn i skolealder eller oppover. Faktorer som lav alder, atferdsavvik og alvorlig grad av utviklingshemming reduserer testens pålitelighet. I disse tilfellene kan man bruke såkalte utviklingsskalaer som indirekte mål på IQ.

Diagnostikk av utviklingshemming og bruk av IQ-tester krever således stor kompetanse og erfaring.

Utviklingshemming – årsaker
Siden det ofte er vanskelig å peke på en spesifikk årsak eller diagnose til utviklingshemming, er det vanlig å diskutere mulige årsaksfaktorer som kan ha skadet hjernens utvikling fra befruktning til etter fødsel.

Årsakene til utviklingshemming kan deles inn i to hovedgrupper:
I : Biopatologisk (ca. 80 %)
(antatt kjent årsak til utviklingshemmingen)

II : Uspesifisert (ca. 20%)
(kan ikke påvise noen sikker årsak til utviklingshemmingen )

I den biopatologiske gruppen kan en skille mellom:
a) genetiske faktorer (som skyldes forandringer i genene)og
b) ervervede faktorer

Genetiske faktorer er den vanligste årsaken. Majoriteten består av kromosomfeil, der Down Syndrom (Trisomi 21) med en prevalens ca 1:1000 er den mest vanlige. Prevalens brukes i medisinsk statistikk til å beskrive hvor mange individer i en bestemt gruppe som har en gitt tilstand eller sykdom, gjerne på et gitt tidspunkt. Andre relativt hyppig forekommende kromosomfeil er Trisomi (prevalens på ca.1,5:10 000) og Trisomi 13 (prevalens ca. 1,3:10 000).

Norsk portal for medisinsk-genetiske analyser, har beskrivelser av de ulike tilstandene og hvilke analyser som utføres ved indikasjoner på disse.

Andre syndromer som også skyldes forandringer i kromosomene: Rarelink er en felles nordisk internettportal hvor man finner lenker til informasjon om flere enn 300 sjeldne diagnoser. Portalens primære målgrupper er både personer med sjeldne diagnoser, deres pårørende og fagfolk. Rarelink er et samarbeid mellom offentlige virksomheter i Norge, Danmark, Finland og Sverige. Helsedirektoratet har opprettet en servicetelefon 800 41710. Her kan man få informasjon om sjeldne diagnoser og om de tjenestetilbud som finnes. Kompetansesentrene for sjeldne diagnoser finner du her. Hvert senter har ansvar for diagnosegrupper eller spesifikke diagnoser. 

Ervervede årsaker til utviklingshemming: Infeksjon hos mor under svangerskapet, inntak av alkohol, narkotiske stoffer eller medikamenter under svangerskap, radioaktiv stråling.

Jo alvorligere utviklingshemmingen er, desto større er sannsynligheten for at man kan finne en medisinsk diagnose eller påvise en sannsynlig årsak til utviklingshemmingen. I en norsk studie kunne man påvise sannsynlig årsaksfaktor hos ca 95 % av de med alvorlig utviklingshemming, mens andelen for lett utviklingshemming var ca. 68 %.

Faktorer som opptrer tidlig i svangerskapet (fra befruktning fram til ca. 28 svangerskapsuker) utgjør de hyppigste årsakene både til alvorlig og lett utviklingshemming og utgjør henholdsvis ca. 70 og 50 % av tilfellene. Faktorer som opptrer fra ca. 28.svangerskapsuke og fram til ca. 4 uker etter fødselen er relativt sjelden årsak til utviklingshemming. I en norsk studie fant man at kun ca. 4.5% av årsakene til utviklingshemming skjer i denne perioden.

Eksempler på årsaker er oksygenmangel i forbindelse med fødsel, infeksjon, hjerneblødning, lav fødselsvekt, prematuritet.

Faktorer som opptrer over 4 uker etter fødsel utgjør ca. 3 – 5 % av årsakene til utviklingshemming og kan skyldes hjernehinnebetennelser(meningitter), hjernebetennlser(encefalitter), hjerneskader etter ulykker og ondartet sykdom.