Ina Merethe Utti er fagansvarlig vernepleier i et bofellesskap i Lørenskog kommune. Hun har jobbet metodisk med opplæring og veiledning om seksualitet for personer med utviklingshemming.

– Det er veldig stor interesse for dette med seksualitet og seksuell helse, samtidig som det er litt skummelt å ta i. Dessverre blir dette, som jo er et naturlig behov, ofte sett på som problematferd, konstaterer Utti.

Selv fikk Utti interesse for temaet ved sin forrige arbeidsplass der hun og hennes kolleger så at flere tjenestemottakere kunne ha behov for å styrke sin kompetanse. De syntes det må være naturlig å ta seksuell veiledning inn i en helhet tilnærming til arbeidet overfor personer med utviklingshemming.

– Det hører med. Men for å få det til, må det skapes holdninger og en kultur i personalgrupper, der hvor det er lov, altså i seksualvennlige miljøer. Og for at det ikke skal bli kleint, må det jobbes kontinuerlig med temaet, sier Utti.

Les også artikkelen i kunnskapsbanken om seksualvennlig miljø.

Alle trenger mer kunnskap
Nettopp for å styrke sin egen kompetanse og kunne gjøre en bedre jobb overfor tjenestemottakerne, tok Utti og en kollega fatt på videreutdanningen som da het seksualogi og funksjonshemming ved OsloMet.

Generelt ser Utti at tjenestemottakerne har lite kunnskap om seksualitet og seksuell helse. Det kan være at de ikke har lært grensesetting, verken for seg selv eller andre. Det kan være et ønske om å få kjærester uten at de kanskje vet hva det innebærer, for eksempel i forhold til dette med gjensidighet og tosomhet. Ofte ser Utti at seksualundervisning bare handler om det fysiske.

Hun understreker at det er svært viktig at personalgruppen har kunnskap, men like viktig er det at tjenestemottakeren selv har kunnskap, at det i tjenestene jobbes for å styrke deres kompetanse. Ifølge henne er det først da de kan se eventuelle farer, av typen hvor blir jeg tråkket på og når tråkker jeg på andre. For Utti er det blitt en fanesak å kunne eie sin kropp og seksualitet selv, uavhengig av diagnoser og funksjonsnivå.

– Når det legges stadig mer vekt på medbestemmelsesrett, blir det også nødvendig med mer kunnskap og kompetansen for den enkelte. Og i forlengelsen av det må det avklares hvor denne personen trenger hjelp eller må få styrket sin kompetanse.

Opplæring og veiledning til en tjenestemottaker 
I det tiltaket som er blitt igangsatt i Lørenskog har en tatt i bruk sexkunn og kroppkunn for å kartlegge sosioseksuelle kunnskaper og hvor den enkelte mangler kunnskap eller står sterkt. Sexkunn og kroppkunn er kartleggingsverktøy tilpasset barn, unge og voksne med funksjonshemming. Les om sexkunn og kroppkunn i kunnskapsbanken

Med bakgrunnen i kartleggingen og sammen med én tjenestemottaker utarbeidet Utti et opplæringsopplegg hvor hun valgte ut spesifikke temaer og kom med ulike anbefalinger. Det handler om å få det grunnleggende på plass før en gå løs på det mer tekniske og kanskje abstrakte, for eksempel at kroppen kommer før seksualiteten. Som hun sier, må en ha noe å henge det på.

– Som alle andre må også personer med funksjonshemming etablere et ordforråd. De må vite hva kroppen deres heter, ellers klarer de ikke å forklare hva som har skjedd hvis de for eksempel har vært utsatt for noe. De vet gjerne ikke hva kroppsdelene sine heter.

Hun understreker også at det må skapes interesse rundt temaet. Det nytter ikke bare å tre kunnskapen nedover hodene på mottakerne. Utti bygget som nevnt oppgaven basert på én tjenestemottaker. Han var både superinteressert og kjempepositiv og syntes det var gøy ifølge Utti.

– Selve settingen her var god, med én-til-én samtaler og med en person jeg kjente ganske godt. Det vil si at vi hadde en trygg relasjon i utgangspunktet, og at vi hele tiden tok det i hans tempo, forteller hun.

KIS er et nyttig verktøy
I arbeidet har Utti benyttet undervisningsverktøyet KIS (kropp, identitet og seksualitet). Det er et omfattende program og veldig fleksibelt. KIS kan skreddersys til den personen det gjelder på en fin måte ifølge Utti. Du finner lenke til KIS i artikkel; Seksualitet: Litteratur, materiell og nettressurser.

– Jeg foreslår at man sier fra til kollegaene sine når en tar i bruk KIS for det er ganske grafisk, ler hun.

– Det går jo også på å kunne tåle det sammen med deltakeren. Man kan ikke sitte der og fnise og rødme selv. Man må selv være trygg i sin rolle.

Utti mener at KIS bør brukes mye mer. Slik hun ser det, er det et kjempefint verktøy eller egentlig læreverk. Hun opplever at det kanskje er bedre kjent i skoleverket enn innen tilrettelagte tjenester.

I arbeidet med tjenestemottakeren kunne Utti registrere store forandringer på for eksempel dette med grensesetting. Mottakeren kunne plutselig forklare hva han likte, og hva han ikke likte. Samtidig understreker hun at kunnskapen er ferskvare. Det vil være nødvendig med repetisjoner for å holde det varmt.

– Ofte er det å si nei noe av de siste denne gruppen lærer. Og da blir en veldig sårbar person.

Positiv effekt
Noe av det som var positivt for tjenestemottakeren som Utti jobbet med, var at han faktisk klarte å si nei og får andre til å slutte med noe han ikke likte. Det var ikke nødvendigvis noe relatert til seksualitet, men det kunne være bare at grenser ble tråkket over. Han kunne si «nei, slutt», og hvis den andre personen ikke slutte, visste han hva han skulle gjøre, for eksempel gå til sjefen på jobben.

– Han har klart å etablere strategier.

Utti tror at denne type opplæringsprosjekter kan gjøres i mye større grad rundt i tjenestene. Hun anbefaler å bruke en kartlegging for å finne ut av hvor skoen trykker og hvor styrkene er. Samtidig vil hun ikke stikke under en stol at en slikt opplegg trenger ressurser og et personale med kompetanse og som har interesse for temaet. Utti understreker at dette må våre et frivillig opplegg.

– Seksualitet må kunne løftes litt, for eksempel i fagmøter, og gode primærkontakter og tjenesteytere må kunne lære seg å se behov, sier Utti.

Lørenskog kommunen har inngått et samarbeid med Likestillingssenteret og er en såkalt VIP-kommune (VIP – Viktig Interessant Person – et voldsforebyggende program med 12 møter og ulike temaer som skal gi personer med kognitiv funksjonsnedsettelse bedre evne til å forstå egne følelser, evne til å sette grenser og forstå hva som er vold og overgrep). Til våren skal kommunen i gang med kursrekke nummer tre for innbyggere i Lørenskog. Les mer om VIP i artikkelen; Kongsvinger satser på voldsforebygging.

Noe av det som Utti opplever som positivt for tjenestemottakere som deltar i et opplæringsopplegg er blant annet, som tidligere nevnt, at de utvider sitt ordforråd, at det er større bevissthet omkring det å ta valg og ikke minst det med å tørre å si nei, å kunne stå stødig i sitt nei.

Anbefaler også artikkelen som forklarer sexologiske rådgivningsmodellen PLISSIT.