Snoezelen er et hus, ett rom eller flere eller et lite hjørne i et rom. Det dreier seg om multisensoriske omgivelser som henspiller til aktiv (snuffelen = snuse) eller passiv (doezelen = døse) bruk av sansene. Snoezelen er omgivelser hvor muligheter til forsterkning og demping av stimulering av alle sanser er spesielt tilrettelagt: syns-, lukt-, smake-, hørsels- og hudsanseopplevelser, samt bevegelsesopplevelser (Martiniussen, 2002, s.8). 

Snoezelen
Ideen til Snoezelen ble skapt av forskerne Jan Hulsegge og Ad Verheul, ved en institusjon for personer med utviklingshemming. Senteret ble åpnet med ønske om å bedre livskvaliteten til personer med multifunksjonshemming. Snoezelen miljøet innehar en behagelig og multisensorisk atmosfære. Sansene stimuleres ved hjelp av spesielle kombinasjoner av musikk, lyd, lyseffekter, vibrasjoner, følbare inntrykk og ulike lukter. Ideen bygger på humanistisk filosofi, der man ser mennesket og miljøet i et helhetlig perspektiv (Hulsegge og Verheul 1987).

Snoezelen er navn for en type aktiviteter som tar utgangspunkt i sanselige opplevelser / aktiviteter. I dette ligger det to dimensjoner. Aktivitetsdimensjonen kan enten knyttes til ”snuffelen” (snuse) som kjennetegnes av en tilstand hvor man er nysgjerrig og aktivt søker spenning og opplevelser. På den andre siden ligger en passiv dimensjon som knyttes til ordet ”dozelen” (døse) (Hulsegge og Verheul, 1987, Martinussen, 2002). Denne dimensjonen kan kobles mot det å passivt la seg bli skylt over med sanseopplevelser hvor formålet er avslapning/ avspenning. Derav ordet Snoezelen.

Det ligger ingen konkret eller ”egen” teori bak Snoezelen, foruten at Hulsegge og Verheul (1987) begrunnet ideen i humanistisk filosofi. Humanismens grunnoppfattelse er at det enkelte menneske er unikt. Alle er vi annerledes og enestående. Den humanistiske utviklingspsykologien legger vekt på at vi utvikler oss i et samspill med andre mennesker og omgivelsene. I så måte følger Snoezelen dette med sitt spesielle miljø og atmosfære. Ellers står man fritt til å koble på hvilken som helst teori til Snoezelen, og mange teorier kan la seg praktisk utprøve i Snoezelen.

I en artikkel av Lancioni, Cuvo og O`Reilly (2002), har de samlet en oversikt over forskningsstudier på snoezelen med personer med utviklingshemming og demens. Resultatene viser at det var forbundet med positive effekter under økten, men litt svakere effekt etter økten / langtidseffekten. Målingene i løpet av økten gjaldt emosjonell / sosial atferd (feks avslapning, generell interesse eller reaksjonsevne) registret på en vurderingsskala av to dommere. 

I en annen studie ble det undersøkt blant annet om Snoezelen r har forskjellige effekter på forstyrrende og pro-sosiale atferder hos voksne med dyp psykisk utviklingshemming og autisme. (Fava & Strauss, 2009). Resultatene viste blant annet at Snoezelen-økten reduserte forstyrrende atferd kun hos personer med autisme (Fava & Strauss, 2009).  

Enabling er et sentralt prinsipp i Snoezelen. Selve begrepet enabling betyr – å gjøre mulig. I dette ligger det at hjelperen skal gi den andre rom og tid til å få utforske omgivelsene i Snoezelen miljøet i eget tempo (Solum, 2007).
Snoezelen innbyr til sansestimulering, ofte i et eller flere spesielle rom. Rommene og effektene i rommene kan stimulere alle sansene. Variasjonene er mange i et Snoezelen miljø, men det de har til felles er at omgivelsene skal være innbydende og ha en behagelig atmosfære. Utstyret som benyttes er ofte høyteknologisk og har multisensoriske funksjoner. Mulighetene finnes konsentrert på et sted og alle effekter kan settes på og stenges av etter individuelle behov. Rommene skal innby til utforskning av sansene. Snoezelen miljøet kan bestå av flere rom, gjerne mellom 5-7 ulike rom, men det kan også være en avgrenset del av et rom, eks et hjørne hvor man lager en ”sanseverden” (Solum, 2007, s.19).

Det er opprettet flere sansesenter i Norge. Et eksempel er Melhus sansesenter.