Evelyn Skalstad (t.h), som er rådgiver ved Kompetansesenteret i kommunen, forklarer at Drammen etter kommunesammenslåingen i 2020, har jobbet for å utvikle tjenestene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slik at de i større grad skal kunne medvirke og påvirke tjenestene sine.

De tre tidligere kommunene Svelvik, Nedre Eiker og Drammen hadde i forkant av sammenslåingen samarbeidet om å heve kompetanse og aktiviteter innen målrettet miljøarbeid og hverdagsmestring. Prosjektet Målrettet miljøarbeid har vært et viktig grunnlag når «nye» Drammen kommune nå videreutvikler tjenestene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Som et ledd i å utvikle tjenestene har Drammen igangsatt pilotprosjektet Livsfortellingsarbeid som grunnlag for personfokuserte tjenester. Det skjer i samarbeid med Britt-Evy Westergård, som er forsker ved Oslo Met, og som har utviklet modellen som er tatt i bruk i prosjektet. Prosjektet er finansiert av Helsedirektoratet.

Les også om prosjektet på Drammen kommune sine sider i reportasjen, De viktige fortellingene. 

I den påfølgende filmen som er produsert av Drammen kommune får du innblikk i pilotprosjektet. 

Gir bedre relasjoner
– For å bli godt kjent med en tjenestemottaker, er det et godt sted å starte med å spørre om en persons livsfortelling. Vi er i kontakt med mange tjenestemottakere over veldig lang tid. Derfor er det så viktig å bli godt kjent, sier Skalstad som er leder for pilotprosjektet.

Hun understreker at det er viktig å skille mellom livsfortellinger og livshistorie. Med livshistorie tenker en på hva som ligger bak personen, mens livsfortellinger handler både om fortid, nåtid og fremtid. Den amerikanske professoren D.P. McAdams hevder at den enkeltes livsfortelling er noe av de mest særegne og individuelle en person har.

Forskningen til Westergård viser at det å jobbe med livsfortellinger gir et godt grunnlag for å utvikle den personfokuserte praksisen. Mange som jobber med personer med nedsatt funksjonsevner, opplever at de får vite ting som de før ikke visste om, selv om de kanskje har kjent tjenestemottakeren i over 20 år. Og de opplever at det kan være avgjørende for fremtidig oppfølging.

– I den nye, nasjonale veilederen fra Helsedirektoratet brukes begrepet personsentrerte tjenester, men vi ønsker å kalle det personfokusert praksis fordi arbeidet ikke bare skal være sentrert rundt tjenestemottakerne, men tjenesteyterne skal være bevisst relasjonen og hvordan den påvirker samhandlingen med personen, forklarer Skalstad.

En ærlig historie
Arbeidet med livsfortellinger startet i 2020. Til prosjektgruppen ble det rekruttert to brukerrepresentanter. For å teste ut selve livsfortellingsarbeidet har det vært med åtte deltakere, det vil si brukere av tjenestene, og like mange såkalte samtalevenner. Samtalevennene har deltakerne valgt selv, og de har jobbet sammen for å lage fortellinger om viktige hendelser i livsløpet, hva som er viktig her og nå, eller om håp og drømmer for fremtiden.

En av dem som både har vært brukerrepresentant, og som sådan bidratt til å utvikle prosjektet, også som deltaker, er Shangitha Kajandren.

Deltakerne valgte ulike måter å fortelle sine historier, noen laget film, noen fortalte dikt og noen laget album. Da Kajandren skulle presentere sin fortelling, valgte hun å lage en videofilm.

Det er blitt en ærlig historie om en stille og usynlig jente som opplevde en vanskelig tid i skolen. Hun ble verken hørt eller sett. Hun ble mobbet på barneskolen. Grudde seg til hver dag. Takket være en lærer, ble ungdomsskole mye bedre for Shangitha Kajandren. Men da hun begynte på folkehøgskolen, ble det igjen vanskelig å finne venner. Hun følte seg så alene at det gikk utover matlysten. Enkelte ganger gikk det flere dager uten at hun spiste.

Viktig bidrag
I dag har Kajandren det bra. Hun studerer helse og oppvekstfag og har venner. For henne ble videoen en måte å gjøre seg ferdig med fortiden. Hun tror at mange andre kan lære av videoen hennes, slik at det blir færre som føler seg utenfor og ikke inkludert. Hun ble overrasket da hun ble spurt om å være med i prosjektet.

– Jeg sa ja fordi jeg ønsker å lære. Og så har det vært veldig spennende. Jeg har særlig bidratt med språk, rettskriving og å forenkle teksten slik at den ikke blir alt for vanskelig, forteller hun.

Her skyter Evelyn Skalstad inn at de andre i prosjektgruppen har gått på mange aha-opplevelser. Hun peker på at det er mye som skal presenteres av informasjon i form av tekst, og det er viktig at informasjonen er tilgjengelig for tjenestemottakerne.

– Shangitha og den andre brukerrepresentanten har vært viktige i arbeidet med å gjøre tekst og språk mer lettlest og forståelig, sier Skalstad.

– Deres erfaring har hatt stor betydning for arbeidet i gruppen.

Hun legger til at brukerrepresentantene ellers har kommet med viktige bidrag og spørsmål om hvordan personer med nedsatt funksjonsevne opplever sin hverdag og hvordan de ønsker at tjenesteytere kan hjelpe de til å bli flinkere til bestemme i eget liv.

Kajandren er veldig klar på at det er viktig at de som har nedsatte funksjonsevner er med og utvikler tjenestene. For henne personlig er det spesielt viktig at alle blir likestilt. Hun mener at livsfortellinger er en god måte for dem som jobber i tjenestene til å lære om den enkelte bruker. Særlig de som sliter med å kommunisere, får mulighet til å jobbe med den presentasjonsformen som passer dem best. De får gjøre det på sin egen måte.

Ut i tjenestene
Pilotprosjektet er avsluttet. Nå skal erfaringene fra prosjektgruppen innføres i tjenestene. Planleggingen er litt forsinket på grunn av koronaen, men første steg nå er å få frem med god informasjon til lederne og at de får tilrettelagt for innføringen av metoden i sine avdelinger.

– Det er jo nå det starter, når vi skal ta i bruk livsfortellingsarbeidet i tjenesten. Og da håper vi at Shangitha og den andre brukerrepresentanten kan bidra inn i et opplæringsteam og at vi overfor andre som ønsker å gjøre det samme, fortsatt kan bruke av den erfaringen de har med å lage sine livsfortellinger.

Skalstad er klar på at livsfortellingsarbeid har stor overføringsverdi. Både til tjenester til personer med utviklingshemming i andre kommuner, men også overfor andre målgrupper, som for eksempel i eldreomsorgen, i barnevernstjenesten og i flyktningtjenesten.