Hove m.f. (2019) viser i en artikkel publisert i 2019 at personer med utviklingshemming har et høyere forbruk av legemidler enn øvrig befolkning. Antiepileptika og antipsykotika/ psykoleptika som hyppigst forekommende. Dette stemmer med internasjonal forskning. Videre viser artikkelen at personer med utviklingshemming i mindre grad enn andre bruker legemidler mot hjerte- og karsykdommer. Dette er særlig urovekkende da dette er en av de viktigste årsakene til død blant personer med utviklingshemming og at det er grunner til å tenke at det er høyere forekomst av slik sykdom hos personer med utviklingshemming enn hos andre. 

Revis og Nøttestad (2006) fant i en undersøkelse om makt og tvang at det ikke var samsvar mellom psykisk lidelse og medisinering. Undersøkelsen viste at medisinering av personer med utviklingshemming ble brukt for å redusere uønsket atferd. Matson og Shoemaker(2011) har gått gjennom forskningsartikler og sett på vurderinger, behandling og trender om utviklingshemming og psykopatologi. Her hevdes det at personer med utviklingshemming er av de mest medisinerte mennesker i samfunnet, og at psykofarmaka ikke har noen plass som behandlingsform for utfordrende atferd gjennom den kunnskapen man har tilgjengelig nå.

I en undersøkelse av Bygdnes og Kristiansen (2007) ble det undersøkt bruk av psykotrope legemidler blant 101 voksne personer med utviklingshemming, brukte 44% av utvalget psykotrop medikasjon. Undersøkelsen viste at spesialisthelsetjenesten var lite involvert og dokumentasjon av bivirkninger var lite dokumentert.  I en undersøkelse (2013) i Kvæfjord kommune blant 75 av utviklingshemmede som hadde bodd på sentralinstitusjonen i kommunen, viste at 43% brukte psykotrope medikamenter (Bygdnes, A.M.). Bygdnes konkluderer med at behandlingen ikke samsvarte med lidelsen pasientene hadde, og at et samarbeid mellom fastlege, psykisk helsevern og pårørende er nødvendig å kunne gi adekvat behandling. I undersøkelsen til Skullerud mfl. (2000) fant man at for 18 av 34 personer var det nødvendig å endre eller avslutte den medikamentelle medisineringen for den psykiske lidelsen.

Pasientsikkerhet og samstemming av legemidler
I Kvæfjord kommune ble legemiddel-liste/kort (fastlegens liste og omsorgsavdelingens liste) gått gjennom hos 12 personer med utviklingshemming (Bygdnes, 2016). Legemiddelgjennomgangen ble gjennomført av fastlege, farmasøyt og medisinansvarlig vernepleier eller sykepleier.  Det ble funnet at 5 av 12 pasienter hadde lister som ikke var samstemte. Tilsammen var 84 legemidler forskrevet, i gjennomsnitt 7 legemidler pr. pasient. Farmasøyten hadde merknader til alle 12 legemiddelkort, i alt 99 merknader; manglende opplysninger om indikasjon for bruk av legemidlet, opplysninger ført på feil sted, dosering og legemidlets styrke var uklar, manglende samsvar mellom forskrevet og gitt dose av legemidlet.

Tverrfaglig og systematisk legemiddelgjennomgang kan være til hjelp for å identifisere problemer hos personer med utviklingshemming relatert til legemidler, LRP. Mohammed (2016) undersøkte i sin masteroppgave legemiddelgjennomgangen hos personer med diagnosen psykisk utviklingshemming i Oslo, (N=40).   Undersøkelsen ble gjennomført i samarbeid med Utviklingssenter for hjemmetjenesten, og hovedkonklusjonen i undersøkelsen er at utviklingshemmede bruker mange legemidler og har mange legemiddelrelaterte problemer. I undersøkelsen ble det identifisert 191 LRP, i snitt 4,9 LRP  pr. person og 97% hadde minst et LRP.  Det legemiddelrelaterte problemet som oppsto hyppigst var det som ble definert til å  være "unødig" legemiddelvalg (24%), bivirkninger (11%) og for lav dose (11%).  Legemidlene som hyppigst var foreskrevet var antiepileptika, anxiolytika og midler mot forstoppelse. Blant legemidlene hadde antipsykotika, antidepressiva og anxiolytika høyest forekomst av LRP.