Tjenesten i Midtbyen får kontakt med disse familiene gjennom ulike meldere. Som oftest er det det offentlige som melder inn en familie. Det kan være fastleger, jordmødre, helsestasjoner, barnehager eller andre.

– Denne type meldinger går alltid til å undersøke for å finne ut av om det er noe vi skal jobbe videre med, forklarer teamleder Bente Dahl Sætereng. Hun understreker at dette ikke er en ensartet gruppe.

Bakgrunnen for en melding kan være alt fra en diagnose som er blitt stilt til at for eksempel en barnehage eller helsestasjon har forsøkt å gi råd og opplever at rådene ikke blir fulgt eller at foreldrene ikke har skjønt dem. Når de samme problemstillingene kommer opp igjen over tid, oppstår det en bekymring som blir sendt til barnevernet.

– Det er ikke sikkert at de har noe konkret om foreldrenes fungering, men det handler mer om at de opplever at den hjelpen de har forsøkt å gi, ikke har gitt noen effekt, forteller saksbehandler Bjørn Stian Kolbeinsen.

– I mange tilfeller finnes det ingen diagnoser fra før. Det gjør det vanskelig for barnehagen eller hvem det nå er, for de sitter ikke med grunnlaget for å forstå hvilken hjelp som burde gis. Og det kan også ta tid for oss å finne ut.

 Dialog og trygghet
Om foreldrene i tillegg ikke har den samme forståelsen av utfordringene, vil det kunne ta enda lengre tid. I mange tilfeller må barneverntjenesten prøve seg frem med ett tiltak først, og hvis det ikke har noen virkning, må en prøve neste tiltak. Hele tiden er det viktig med dialog for å finne løsninger understreker Kolbeinsen.

Noen ganger vil barneverntjenesten vurdere at det må gjøres en utredning av foreldrene. Hensikten er å gi et bredere grunnlag til å komme frem til riktig tiltak. For foreldrene kan det oppleves som invaderende, og det kan resultere i motstand. Samtidig må tjenesten jobbe med å opprettholde den tryggheten som en gjerne har klart å skape over tid.

– Bildet av barneverntjenesten som er skapt i media, bidrar ikke til trygghet. Hvis de sitter med en forståelse av at barnevernet plasserer barn av foreldre med kognitive vansker, så har vi et vanskelig utgangspunkt. Det er jo ikke tilfelle i det hele tatt, understreker Kolbeinsen.

Sætereng viser til at barneverntjenesten er i kontakt med mange ulike familier. I noen familier kan det være åpenbare vansker hos foreldre som allerede er avdekket. Andre ganger har foreldrene ikke tidligere blitt utredet, i noen tilfeller til tross for mye kontakt med offentlige tjenester.

Barn er utfordrende for alle foreldre
Et eksempel på det siste kan være at man oppdager, etter at foreldre har fått barn, at de har sosialspekter eller kognitive vansker. Før de får barn kan de ha fin fungering. De har sine rutiner, og kanskje finnes det støtte fra familien som alltid har vært der. Men når det kommer barn inn i bildet, krever det mer av personene. Ifølge Sætereng har tjenesten ganske mange av denne gruppen.

– De lærer å leve med vanskene sine når de ikke har ansvar for andre. Men med en gang du får ansvaret for et barn, så blir du utfordret på helt andre måter. Det kan føre til at man avdekker at her kan det være noe med far eller mor.

– Det er mange måter du kan bli utfordret på, både fysisk og psykisk. Det å få barn er vanskelig for alle. Når en i tillegg har egne vansker, blir utfordringene bare større.

Evelina Refseth, som også er saksbehandler ved Barne- og familietjenesten Midtbyen, skyter inn at når du får barn, blir det forventet at du skal passe litt mer inn i en mal, sammenliknet når du ikke har barn. Da er du helt fri og kan gjøre hva du vil.

– Det er ikke alt som er intuitivt for dem som vi møter. Og hvis du allerede er kartlagt, kan det å få barn, medføre flere bekymringer, som hvordan kommer barnet til å fungere, eller kommer det til å ha egne utfordringer. Det kan bidra til mer stress, sier hun.

Få best mulig utgangspunkt for oppfølging
Oppfølging etter en melding vil variere veldig fra en familie til en annen. I tilfeller med alvorlige meldinger, som for eksempel om vold og overgrep, vil barneverntjenesten gjerne snakke med barnet først. Deretter vil foreldre bli innkalt. Da går en gjennom meldingen, gir informasjon om barneverntjenesten, hvordan den jobber, hvordan prosessen videre blir og foreldrenes rettigheter som part i en undersøkelse.

I det første møtet blir det mye informasjon. Det handler også om å få et best mulig utgangspunkt for tjenesten for å vite noe om foreldrenes fungering og dermed tilpasse oppfølgingen best mulig.

– For denne målgruppen med kognitive vansker møter vi dem oftest første gangen når de er gravide. Da har vi direkte kontakt med foreldrene og gjerne også hjelpeapparatet rundt for å finne ut av hva det vil være viktig å ha fokus på videre, bemerker Refseth.

Barne- og familietjenesten Midtbyen tilbyr ulike familietiltak avhengig av de vedtak som gjøres. Mange av familiene møtes en til to ganger i uken ved avdelingen der de kan få veiledning, se relevante filmer og være i lag med andre som er i samme situasjon. Noen av terapeutene benytter PYC-programmet, som er spesielt tilrettelagt for dem som har behov for konkret, individuell og hjemmebasert veiledning og støtte. Til syvende og sist handler det om å få riktig og tilpasset hjelp.

Viktig med nettverk
Sætereng legger til at der en lykkes, er det ofte en part til, nemlig en mor eller far. Partneren til den forelderen som har sosialspekter eller alvorlig psykiske vansker. Denne moren eller faren kan kanskje kompensere for områder hvor den andre forelderen ikke strekker til.

Kolbeinsen trekker også frem betydningen av et nettverk som støtter opp om en forelder med kognitive utfordringer. For å hjelpe til med å bygge nettverk, arrangerer tjeneste nettverksmøter der en samler alle og snakker åpent om hva som trengs.

– Det er ofte mange som har lyst å hjelpe. Det er bare det med å få muligheten til det. En kan jo fort føle seg litt innpåtrengende hvis et søskenbarn, en tante, onkel eller hvem de nå måtte være, sier at jeg tror du trenger hjelp til sånn og sånn. Men å bli kalt inn og få vite at dette trengs det hjelp til, gjør det enklere å rekke opp en hånd, forteller Kolbeinsen.

Barneverntjenesten opplever også at nettverket rundt en person med kognitive utfordringer ikke alltid har samme forståelse av disse utfordringene. Kanskje først og fremst for foreldre eller besteforeldre kan det være vanskelig å erkjenne at ens eget barn eller barnebarn har ganske lavt funksjonsnivå. Det kan resultere i en kamp mot barnevernet.

Når brikkene faller på plas
Tilsvarende opplever tjenesten at det er foreldre som ringer inn fordi de er bekymret og sier fra om at dette går ikke. Så er det dem som får en utredning i voksen alder og kjenner at nå faller endelig alle brikkene på plass. «Det er det som har vært mine vansker. Nå skjønner jeg hvorfor det har vært vanskelig på skolen. Nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke har hatt det som alle andre.»

– Det må jo være en lettelse, og det gjør det mye lettere for både dem og oss å samarbeide om hvordan en kan finne ut av det, sier Kolbeinsen.

– Når frykten for å få en diagnose blir så stor at en aldri kommer der, det er da det blir vanskelig å få til et samarbeid. For å lykkes må vi ha en form for inngang.

Barneverntjenesten kan gi oppfølge til barnet fyller 25 år hvis det har vært en aktiv sak før de er blitt 18 år. Men det er ikke mulig å melde en bekymring etter at de er blitt 18 år. Sætereng forteller at Barne- og familietjenesten Midtbyen ikke har fulgt noen fra de er født til fylte 25, men det har vært saker der barna har vært fulgt fra de var fem-seks år.

– Og så skjer det endringer i forhold til hva som er barnevernets ansvar og hva skal en akseptere at barna lever i. Skal de for eksempel plasseres eller skal de ikke. I dag er vi mye mer der at vi skal inn og kompensere for at barna skal kunne få vokse opp hos sin biologiske familie, sier Sætereng.

Refseth skyter inn at det nå er mer fokus på nettverket og hvordan nettverket kan hjelpe til, i tillegg til de kompenserende tiltakene. Alle mennesker trenger hjelp i en periode av livet. Barnevernet er en del den hjelpen i den perioden det er tungt ifølge Kolbeinsen.

– Vi jobber i hovedsak med endring slik at foreldrene skal bli i stand til å møte de utfordringene de stod i, neste gang. Da har de verktøyene de trenger for å håndtere det selv, konkluderer han.

Les også: Ser helhetlig på oppfølging av foreldre med kognitive utfordringer. 

--------
Foto: Saksbehandler Bjørn Stian Kolbeinsen (f.v.), teamleder Bente Dahl Sætereng og saksbehandler Evelina Refseth i barne- og familietjenesten Midtbyen Trondheim.