I NAKU sin kunnskapsbank i artikkelen Arbeidsrettede tiltak kan du lese mer om tiltakene fra NAV.  Vi har også en artikkel om forskning knyttet til arbeidsrettede tiltak. 

I Grunnlovens § 110 heter det at «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå det offentlege» I forarbeidene til loven fremgår det at loven også omfatter funksjonshemmede. Denne lovformuleringen innebærer ingen individuell rett til å få et arbeid, men er en viktig formålserklæring for statens forpliktelser.

Høy sysselsetting og deltakelse i arbeidslivet regnes som sentrale mål for norsk velferdspolitikk. Politikken er innrettet mot at flere mennesker i «utkanten av arbeidsmarkedet» skal komme i arbeid, eller komme tilbake i arbeid (St.meld. nr. 9 2006-07). Avtalen mellom arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene og regjeringen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen 2019-2022) er del av dette. I Meld. St. 33 (2015-2016) viser regjeringen til at de vil føre en aktiv arbeids- og velferdspolitikk med sikte på at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet, og i meldingen fremgår det tiltak for å oppnå dette.

Innen norsk velferdspolitikk er det et formulert som et mål at «mennesker med utviklingshemming skal kunne benytte sine evner fullt ut, og at utviklingshemmede skal kunne leve et liv så nært det normale som mulig, med størst mulig grad av selvbestemmelse» (St.meld. 40 2002-03, s 125). Her slås det også fast at norsk politikk overfor utviklingshemmede har de samme mål og verdier som for andre grupper med nedsatt funksjonsevne. «Arbeid for alle» er mål for regjeringen fremgår det i Meld. St. 45 (2012-2013) frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming. Deltakelse i arbeid har samfunnsøkonomisk betydning, og har betydning for den enkelte gjennom individuell utvikling, stimulans og bedre økonomi. Deltakelse i arbeidslivet er dermed viktig for samfunnet i sin helhet og for den enkelte. 

I januar 2018 ble ny Lov om likestilling og forbud mot diskriminering  trådt i kraft. Denne loven samlet fire tidligere lover, Diskrimineringsloven om seksuell orientering, Likestillingsloven, Diskrimineringsloven om etnisitet og Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Loven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjon av disse grunnlagene. I forarbeidet til loven (Prop. 81 L 2016-2017) vises de til at likestilling innebærer likeverd. Prinsippet om menneskers likeverd er et fundament for menneskerettighetene, slått fast i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. «Like muligheter og rettigheter betyr at alle for eksempel skal ha like muligheter til utdanning, arbeid og inntekt så vel som tilgang til boliger, varer og tjenester» En av formålene til loven er å bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.

Norge er ellers forpliktet av internasjonale konvensjoner og internasjonale forpliktelser. Det gjelder spesielt FN-konvensjonen om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter (1966), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (1950). Gjennom artikkel 6 i den førstnevnte, er Norge forpliktet til å anerkjenne rettet til arbeid for enhver. Ingen av konvensjonene innebærer likevel noen individuell rett til å bli skaffet arbeid, men de pålegger staten å føre en politikk som setter inn nødvendige tiltak for at individer kan skaffe seg arbeid. Norske lovverk er tilpasset de nevnte konvensjonene, og er også nedfelt i Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fra 1999.

Norge har for øvrig ratifisert de sentrale konvensjonene fra ILO-samarbeidet. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs særorganisasjon for arbeidslivet. ILOs virksomhet dreier seg om å bedre arbeidsforhold, arbeidsmuligheter og levevilkår for arbeidstakere rundt om i verden. Konvensjon nummer 159 omhandler yrkesrettet attføring og sysselsetting av funksjonshemmede. Hensikten med konvensjonen er å sikre at funksjonshemmede integreres i arbeidslivet og samfunnet forøvrig. Medlemsland som ratifiserer konvensjonen forplikter seg til å tilpasse sin politikk slik at den «tar sikte på å sikre at høvelige yrkesrettede attføringstiltak blir gjort tilgjengelig for alle grupper funksjonshemmede, og å fremme sysselsettingsmuligheter for funksjonshemmede på det åpne arbeidsmarkedet» Norge ratifiserte denne konvensjonen i 1984.

I desember 2006 vedtok FNs generalforsamling konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter Formålet med konvensjonen er å skjerme og sikre fulle og likeverdige menneskerettigheter, rettsikkerhet og fundamentale friheter for alle personer med funksjonshemming. Artikkel 27 tar opp spørsmålet om funksjonshemmedes rettigheter til å arbeide på lik linje med andre. De stater som ratifiserer konvensjonen forplikter seg til å erkjenne funksjonshemmedes rett til å delta i arbeidsmarkeder og arbeidsmiljøer som er åpne, inkluderende og tilgjengelige. Konvensjonen legger også vekt på statens forpliktelser for å fremme fysisk tilrettelegging av arbeidsplassene. Gjennom FN har Norge og norske interesseorganisasjoner deltatt i arbeidet med utformingen. I juni 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen. Konvensjonen slår fast at de alminnelige menneskerettighetene gjelder fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne, hvor konvensjonens hovedformål er «å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette.»  Konvensjonen redegjør også for hvordan menneskerettighetene eksplisitt skal forstås og gjennomføres for personer med nedsatt funksjonsevne. Blant annet innebærer dette en nasjonal plikt til å bekjempe diskriminering gjennom arbeid for et mer tilgjengelig samfunn.

Når det gjelder arbeid og dagaktivitet er det særlig to lover som er viktige. Det er  Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (Helse- og omsorgstjenesteloven) og det er Lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven).

Det er Helse- og omsorgstjenesteloven som pålegger kommunene oppgaver i forbindelse med dagtilbud/aktivitetstilbud til de innbyggerne som trenger det. En av formålene (§1-1) til denne loven er å "sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre"

Rett til dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens er forankret i Helse og omsorgstjenesteloven §3-2 nr. 7   I lovforslaget står det at plikta gjeld og for personer som har funksjonsnesettelser eller andre sykdommer samtidig som de har diagnosen demens.

I Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-3 heter det blant annet: «Helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det». Dette er imidlertid ikke utformet som en individuell rettighet. Det konkrete innholdet og utformingen av slike tiltak, er det i stor grad opp til den enkelte kommune å utforme.

I NOU 2016:17 på lik linje, viser de til at kommunene også skal drive helsefremmende og forebyggende arbeid, herunder arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det. De påpeker samtidig at dagtilbud er viktig aktivitetstilbud for personer med utviklingshemming. 

Arbeidsmarkedsloven sitt formål er å bidra til å oppnå et inkluderende arbeidsliv, med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Loven og forskrift regulerer også arbeidsmarkedstiltakene (eks. Varig tilrettelagt arbeid og Arbeidsforberedende trening). Disse tiltakene er ikke formulert en lovfestet rett til arbeid for den enkelte, men gir NAV et særskilt ansvar for å oppfølging av arbeidssøkere som trenger ekstra hjelp/ressurser. Etter ansvarsreformen har prinsippet vært at sysselsettingspolitikken overfor utviklingshemmede skulle være arbeidsmarkedsmyndighetenes ansvar (St.meld. 67, 1986-87. Ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede ). Hensikten har vært å skape størst mulig grad av integrering i det ordinære arbeidslivet og i ordinære arbeidsmarkedstiltak.

NAVs ansvar for arbeids- og kvalifiseringstilbudene er imidlertid avgrenset til å gjelde «personer som enten kan utføre et arbeid i det ordinære arbeidsliv eller fyller vilkårene for deltakelse i etatens ulike tiltak, herunder de varige sysselsettingstiltakene» (St.meld. 47, 1989-90, s.50). Dette kriteriet er i praksis konkretisert til at «salgsverdien av det som produseres overstiger verdien av innsatsfaktorene (materiale og bonuslønn)». Dagtilbud og aktivitetstiltak tilbys personer som ikke defineres som å kunne nyttiggjøre seg av disse tiltakene. Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å skaffe velferds- og aktivitetstiltak for blant annet funksjonshemmede. Loven er likevel ikke spesifisert på dette punktet, slik at hva som tilbys kan være ganske forskjellig. På den ene siden åpner dette for en mangesidig tilbud, lokale tilpasning og praksiser. På den annen side betyr det også at den enkeltes lovfestede rettigheter til slike tjenester ikke står spesielt sterkt.

Folketrygden skal gi den enkelte økonomisk trygghet og sikre inntekt blant annet ved arbeidsledighet, svangerskap, sykdom og uførhet. Folketrygdloven regulerer flere økonomiske kompensasjoner for personer som av forskjellige grunner, slik som alderspensjon, uførepensjon og dagpenger ved arbeidsledighet. Mange voksne med en diagnose utviklingshemming mottar uførepensjon, og eventuelt andre ytelser. Loven regulerer også stønader knyttet til å bedre funksjonsevne i arbeidslivet (Folketrygdloven §10-5).

Arbeidsmiljøloven regulerer de generelle spillereglene i arbeidslivet, som handler om arbeidsavtaler, arbeidstid, fysisk arbeidsmiljø og psykososiale forhold. Arbeidsmiljøloven skal blant annet sikre et trygt og sikkert arbeidsmiljø, og likehandling i arbeidslivet. Loven regulerer hvilke rettigheter og plikter arbeidsgivere og arbeidstakere har. Arbeidsmiljølovens kapitel 4  har overskriften krav til arbeidsmiljøet. De fleste bestemmelsene i dette kapitlet gjelder for alle arbeidstakere. To av bestemmelsene gjelder spesielt for arbeidstakere med redusert arbeidsevne: Arbeidsmiljølovens §4-1 viser til de generelle krav om at arbeidsmiljøet i en virksomhet skal være fullt forsvarlig med tanke på arbeidstakernes fysiske- og psykiske helse. Bestemmelsen innebærer at personer med nedsatt funksjonsevne i størst mulig grad skal kunne delta i arbeidslivet ut i fra sine faglige kvalifikasjoner og preferanser, og ikke ut i fra hvilke arbeidsplasser som er tilgjengelig for den enkelte. Arbeidsmiljølovens §4-6 pålegger arbeidsgivere, så langt det er mulig, å iverksette nødvendige tiltak for at en arbeidstaker som har fått redusert arbeidsevne skal kunne få eller beholde et høvelig arbeid Arbeidsmiljøloven kapittel 13 handler om vern mot diskriminering. Den viser til at ved diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne så gjelder likestilling- og diskrimineringsloven. 

Les mer om arbeidsrettede tiltak her