Både oppdagelse av psykisk lidelse, utredning og behandling kan oppleves utfordrende. Dette har flere årsaker. Blant annet kan både manglende kunnskap om utviklingshemming eller manglende kunnskap om psykisk helse føre til at psykiske endringer ikke oppdages. Mennesker med utviklingshemming har ofte problemer med å redegjøre for sine plager og for hvordan ting har vært tidligere. Begge typer informasjon er ofte sentralt i både psykiatrisk og annen diagnostikk. Det finnes mange typer psykisk sykdom og de har vanligvis forskjellige uttrykksformer. Det kan være følger av rusmidler, hjernesykdommer, alderdomssvekkelse, stemningssvingninger, angsttilstander, psykoser, reaksjoner på alvorlige hendelser, hyperaktivitetslidelse og mye annet. For en del typer behandling er det helt vesentlig å finne ut hvilken lidelse den enkelte har. Ved utviklingshemming, særlig hvis den er mer alvorlig, vil det være vanskeligere å skille mellom de forskjellige diagnosene. Det vil i tillegg være en utfordring å skille psykisk sykdom fra symptomer på fysisk sykdom og mer eller mindre sunne reaksjoner på en situasjon.

Forandring fryder ikke alltid
Psykisk sykdom er karakterisert av endringer i tenkning, følelser eller atferd, som oftest alle tre hovedfelter. Hos utviklingshemmede, særlig der hvor språket er svakt utviklet, vil endringer i atferd oftest være det viktigste tegnet på psykisk sykdom. Dette kan være ny atferd i form av uro, forandret søvnmønster, endret appetitt og toalettvaner, destruktiv eller aggressiv atferd, selvskading, hyperaktivitet, forvirring, svekket orienteringsevne, svekket evne til å gjøre ting i rett rekkefølge, tvangsritualer og mye annet. Vanligere er likevel bortfall av atferd med svekket fungering i forhold til oppgaver og situasjoner personen har mestret før. Følelsesmessige endringer som endret lyst til å være med på ting og økt redsel for ting sees også ganske hyppig. Mer tydelige tegn på endret følelsesliv får en først og fremst tak i når personen har ganske godt språk og samtidig evne til å beskrive egne følelser og tanker med en viss presisjon.

Utredning
Denne typen endringer og uttrykk for følelser bør beskrives. Både type atferd/ atferdstap, og om mulig når det startet eller når det eventuelt forandret intensitet eller hyppighet bør noteres. Det er viktig å huske på at disse forandringene kan være tegn på mye annet enn psykisk sykdom. Det kan dreie seg om stress og mistrivsel, tapsreaksjoner, usikkerhet ved nye utfordringer, reell frykt, konflikter med andre, aktivering av tidligere lært uheldig atferd, og ikke å forglemme: Kroppslige sykdommer.
Med et slikt vell av muligheter er det viktig med en bred utredning av situasjonen. Mange faggrupper og nærpersoner som kjenner personene over tid har sin naturlige plass i dette arbeidet. Har det skjedd endringer i den utviklingshemmedes forhold til andre, har det blitt endrede oppgaver, rutiner eller tilbud, er personalgruppa godt nok samkjørt, har det vært enkelthendelser som har skapt uro, har personen virket fysisk syk/ skadet, har det vært endringer i medisinering? Dette er viktige ting å dokumentere.

Det er også viktig med tidlig kroppslig undersøkelse for å finne ut om det er fysisk sykdom som utløser forandringene. Smertefulle eller irriterende tilstander er særlig hyppige årsaker. Svekkelse av syn og hørsel og også ganske vanlig. Personalet kan legge merke til tegn på smerter/ irritasjon (tar seg til høyre øre, vil ikke tygge maten, bruker ikke venstre hånd osv.), eller på svikt i sansningen (hører ikke etter, fomler med oppgaver). Men det er selvsagt nødvendig å koble inn fastlegen for en medisinsk undersøkelse. Besøk hos tannlege er også ofte nødvendig.

Fastlegen og nærpersoner vil ofte ha kunnskap om personens forhistorie. Det er viktig for diagnosearbeidet å vite om det har vært liknende perioder tidligere i livet eller om det er første gangen. Psykiatrisk og annen sykdom i den nærmeste slekta er også av interesse for diagnosearbeidet. Til sammen vil den informasjon man innhenter på dette viset ofte gi grunnlag for en forståelse av hva som foregår, og en kan sette inn tiltak for å bedre den utviklingshemmedes situasjon (som å behandle fysisk sykdom, gi støtte ved usikkerhet, redusere krav ved stress, gi tid og støtte ved tap, trene på vanskelige/ nye utfordringer osv.).  

Evaluering
Om tiltakene hjelper, er det fint. Men ofte vil selv en slik grundig utredning ikke gi noe entydig svar, og vi står i fare for å ha tatt feil i vår problemanalyse og derved iverksatt ineffektive tiltak. Det er viktig at en planlegger en evaluering av alle slags tiltak en forsøker, både fordi unyttige tiltak oftest bør avsluttes, men også fordi det gir økt informasjon til den ganske vanlige prosessen med å gå gjennom informasjonen igjen for å finne bedre tiltak.

Spesialisthelsetjenesten
Noen ganger kommer man ikke til målet innen rimelig tid (hva som er rimelig tid må sees i forhold til hvor vanskelig situasjonen er). Da kan det være aktuelt å koble inn spesialisthelsetjenesten. Dersom man fortsatt mistenker psykisk sykdom eller trenger hjelp med behandlingen av den, vil det være Barne- og ungdomspsykiatrien for dem under 18 år, og Voksenpsykiatrien for de som er eldre. Noen steder har Habiliteringstjenesten også god kunnskap om psykiske sykdommer, men Habiliteringstjenesten bør i alle fall kobles inn i arbeidet ved mer omfattende problemer.

Innleggelse i psykiatrisk døgninstitusjon bør sjelden gjøres og bør vanligvis betraktes som en nødløsning. Utviklingshemmede som legges inn vil ofte endre atferd totalt straks de er innenfor dørene, og ingen ting av det man skulle undersøke er å se. Det kommer det naturlig nok lite ut av. I tillegg vil en tilsynelatende vellykket behandling innenfor et slikt «lukket system» ofte si lite om resultatene i andre rammer, som f.eks. personens eget hjem.

Vanlige polikliniske konsultasjoner på behandlers kontor kan være nyttig for en del personer med lett utviklingshemming, men har ellers lite eller mindre for seg. Hjemmebesøk, inkludert samtaler med nærpersoner og pårørende, bør være standarden. Det er i hjemmet den endrede atferden og en sykdoms andre sider utspiller seg. Det er der personens nærpersoner og viktigste støttespillere er og hvor deres viktige bidrag kan settes inn. Og derfor er det der en kan bedømme svikt og bedring i fungering i forhold til tidligere kjennskap til personen.

Evaluering igjen
Spesialister er heller ikke ufeilbarlige, og arbeidet avsluttes ikke før en vellykket utredning og eventuell behandling er gjennomført. Igjen skal tiltak evalueres og nye utredninger og vurderinger må kanskje gjøres både en og flere ganger. Ved medikamentell behandling er det særlig viktig med tett samarbeid med nærpersoner for å observere virkning av medisinene, men ikke minst for å fange opp tegn på uønskede virkninger. Nærpersonene må ha god informasjon om slike muligheter og gode kommunikasjonsmuligheter til spesialist og/ eller fastlege.

Evaluering nok en gang
Til sist: Om et tiltak er vellykket, enten det er medikamentelt eller av annen karakter, skal man alltid ta stilling til hvor lenge det skal pågå før en vurderer å avslutte det. Altfor mange mennesker med utviklingshemming blir gående i årevis med medisiner eller særlige tiltak som det kanskje ikke lenger er faglige grunner til å opprettholde. Da representerer dette en gang så vellykkede tiltak ikke lenger god behandling, men en fysisk eller psykisk tilleggsbelastning. Slikt er det få av oss som trenger.

Artikkelen er skrevet av  Olav M. Linaker, Overlege/Professor Dr.Med., Psykisk helsevern St.Olavs Hospital.
Artikkelen  er trykket i heftet: Utviklingshemming og psykisk helse- grunnleggende tema om utviklingshemming og psykisk hese.

I en forelesningsrekke på 2 filmer i 4 deler, setter professor Olav Linaker fokus på psykisk helse og uhelse hos personer med utviklingshemming. Linaker starter forelesningsserien med å fortelle en sykehistorie, et case, som bakteppe for den videre forelesningen.

Del 1 og del 2. Olav Linaker presenterer Torbjørn og hans sykehistorie, og stiller spørsmålet ”Hva er dette?” Olav Linaker foreleser om hva utviklingshemming er og innebærer, og om psykiske vansker hos personer med utviklingshemming. Olav Linaker foreleser videre om hva psykiatriske lidelser er, om utbredelse av psykiatrisk sykdom og hvorfor utviklingshemmede er mer utsatt for å få psykiske vansker.

PowerPoints fra forelesningen ”Psykisk helse og uhelse, film 1” finner du ved å trykke her.

Del 3 og 4. Olav Linaker foreleser om ulike psykiatriske lidelser, ulike typer diagnoser, og om hva en diagnose kan fortelle og ikke fortelle. Han snakker videre om diagnostikk og ulike typer behandling og rehabilitering, eks. miljøterapi, psykoterapi og farmakoterapi. I del 4 blir Torbjørn og hans historie igjen trukket fram og spørsmålet ”Hva er dette?” blir belyst.

PowerPoints fra forelesningen ”Psykisk helse og uhelse, film 2” finner du her.